En forsker ble intervjuet av en reporter. Han hadde gjort flere viktige medisinske gjennombrudd, og intervjueren ville vite hva som var hemmeligheten. Hvorfor var han i stand til å være så mye mer kreativ enn andre?
Forskeren fortalte om en hendelse som skjedde da han var omtrent to år gammel. Han hadde prøvd å ta en flaske melk fra kjøleskapet, da han plutselig mistet grepet om den glatte flasken, og den falt. Alt innholdet rant ut over hele kjøkkengulvet – et lite hav av melk!
Da moren kom inn på kjøkkenet, begynte hun ikke å rope, kjefte, lekse eller straffe. I stedet sa hun: «For et fantastisk rot du har laget! Jeg har aldri sett en så enorm melkedam i hele mitt liv. Har du lyst til å sette deg ned og leke i melken i noen minutter før vi rydder opp?»
Det gjorde han. Etter noen minutter sa hun: «Du vet, vennen min, når vi søler som dette, må vi alltid rydde opp igjen. Hvordan vil du gjøre det? Vi kan bruke en svamp, et håndkle eller en mopp. Hva har du lyst til?» Han valgte svampen, og sammen vasket de opp den sølte melken.
Moren fortsatte: «Det vi har her, er et mislykket eksperiment. Hvordan skal du klare å bære en så stor melkeflaske med to små hender? La oss gå ut i bakgården, fylle flasken med vann og se om du kan finne en måte å bære den på uten å miste den.»
Den lille gutten lærte at hvis han grep flasken øverst på flaskehalsen med begge hender, kunne han bære den uten å miste den.
Den anerkjente forskeren bemerket at det var denne situasjonen som lærte ham at han ikke trengte å være redd for å gjøre feil. Han lærte at feil ga muligheten til å lære noe nytt og til å tenke nytt: «Det er tross alt det vitenskapelige eksperimenter handler om. Selv om eksperimentet «ikke funker», lærer vi vanligvis noe verdifullt av det.»
Jeg er ikke alene om å kjenne meg som Bambi på isen i disse dager. Læringskurven er bratt. Jeg lærer noe nytt hver dag. Og jeg begår nye feil. Jeg kjenner på motløshet og usikkerhet, men også glede og optimisme.
Møter, kurs og foredrag på nett er ikke det samme som møter, kurs og foredrag når vi møtes ansikt til ansikt. Det er to åpenbare forskjeller:
Den første er den manglende responsen. Jeg er vant til å se på en gruppe om de forstår, om jeg må gjenta, om jeg kan gå fortere frem, om de trenger en pause. Den umiddelbare tilbakemeldingen vi får når vi møtes ansikt til ansikt uteblir på nett. For meg gir mangel på respons næring til usikkerheten min. Jeg kan kjenne at jeg mister selvtilliten underveis. «Kjør på» og «Tro på deg selv» kan være gode tips, men ikke så lett å få til i praksis.
Den andre er ditt eget ansikt. Som min kollega Christian sa til meg: Det har jo aldri vært slik at vi ser oss selv når vi prater til andre. Og han har rett. Du har ikke trengt å bry deg om deg selv når du har snakket med andre. Nå ser du trynet ditt stirre mot deg sammen med de andre møtedeltakerne. Vi er selvbevisste vesener. Det er vanskelig å la være å se.
Du som leste min forrige dryppmail, vet at jeg ikke var en av de første til å kaste meg over de digitale verktøyene. Fordelen med det, er at jeg har brukt mer tid på å observere andre før jeg måtte i ilden selv. Noen dyrekjøpte erfaringer har jeg sluppet å gå gjennom på egen hånd – andre har gjort feilene for meg.
Forrige uke holdt jeg mitt første todagerskurs i formidling på nett. I går var det en effektiv time om tydelighet, struktur og engasjement når du leder møter på nett.
Etter ukevis med forberedelser, stramming av innhold, nye emner, «killing my darlings», øving, ytterligere stramming og mye nerver, er det godt å erfare at jeg har laget noe som funker.
En ting er sikkert: Du kan ikke gjøre det samme som du gjorde før, bare foran et kamera. Du må tenke annerledes. Du må være kjappere. Du må droppe den lange innledningen. Fortell om intensjon og ønsket resultat i stedet for å fortelle hva du har studert og hvilke kunder du har hatt. Du må komme raskere til poenget. Du må være strengere på tidsbruk. Du må variere mer. Du må involvere og ansvarliggjøre. Du må stille flere spørsmål. Du må være mer ekte, nær og menneskelig. For å nevne noe.
Melken er vasket opp. Jeg øver videre. Jeg skal på den digitale scenen mange ganger i ukene som kommer. Jeg er klar for å lære mer. Og jeg er klar for å begå flere feil. Til glede for både meg selv og andre.
Varm mai-klem fra Vibeke