En eldre tømrer var klar for å pensjonere seg. Å, som han gledet seg til pensjonisttilværelsen! Til å tilbringe mer tid med familien, sove lenge, lese bøker, snekre små gaver til barnebarna. Ja, til å hvile seg etter et langt liv med hardt fysisk arbeid.
Entreprenøren var åpenbart lei seg for å miste sin dedikerte og dyktige medarbeider. Han inviterte tømreren inn på kontoret sitt på en kopp kaffe og en prat, slik han hadde gjort utallige ganger gjennom årenes løp.
Entreprenøren så lenge på tømreren mens de slurpet i seg den varme kaffen. Han smilte.
«Du kunne ikke tenke deg å gjøre meg en siste tjeneste?» spurte han forsiktig. «Jeg trenger hjelp til å bygge et hus. Kan du gjøre det for meg før du pensjonerer deg?»
Den eldre tømreren nølte, men for gammelt vennskaps skyld, sa han motvillig ja til oppgaven.
Det var ikke vanskelig å se at han egentlig ikke ønsket denne siste jobben. Han gjorde seg mindre flid enn vanlig, tydde til halvveise løsninger, og brukte langt fra de beste materialene. Det var synd at hans siste stykke arbeid skulle bli så annenrangs, men det eneste han ønsket var å bli fort ferdig.
Da tømreren var ferdig, kom entreprenøren for å inspisere arbeidet. Men i stedet for å gå inn i huset, stoppet han ved døren og tok frem et nøkkelknippe og en konvolutt. Så snudde han seg mot den gamle mannen.
«Velkommen hjem, gode venn! Dette huset er ditt. Det er min gave til deg, som takk for din innsats gjennom mange år.»
Tømreren så ned med tårer i øynene. Hadde han bare visst! Hadde han bare visst at det var sitt eget hus han bygget, ville han gjort alt så annerledes. Han ville valgt de beste materialene, de smarteste løsningene, han ville lagt hele sjelen og hjertet sitt i arbeidet.
Moralen?
Vi bygger livene våre hver dag, stein for stein, planke for planke. Hvordan ser byggverket ut? Livet du har bygget er det du som skal leve. Bare du. Skulle du ha bygget det igjen, hvilke valg ville du ha tatt? De samme?
Moralen?
Forsøk alltid å gjøre ditt beste, for du vet aldri når noe du har gjort kan komme tilbake og bite deg i halen.
Moralen?
Historien er egentlig ikke en god metafor. For det er ikke slik at jeg alltid ville ha gjort mitt beste om det var for meg selv. Det er til meg selv jeg kan gi all dritten. Jeg kan si slemme ord til meg selv, og noen ganger er ingenting bra nok. Hvorfor behandler jeg ikke meg selv som jeg behandler mennesker jeg er glad i?
Moralen?
En god historie får meg alltid til å tenke. På godt og vondt.
Det finnes ikke noen fasit på tolkninger. Det finnes ikke noen fasit på livet. Det finnes ikke alltid noen fasit på hva som er riktig og galt.
I fare for å bli for dyp, vil jeg bare be deg om det: Tenk.
I morgen er det 1. desember. Nok en måned har rast forbi. Så tenk.
Hva bygger du akkurat nå? Hvilke valg står du overfor? Hva er det beste du kan gjøre for noen akkurat nå? Hva er det beste du kan gjøre for deg selv akkurat nå?
God adventstid, gode dryppmailleser.
Varm klem fra Vibeke