Reidun og Vibeke var på en av sine ukentlige treningsturer langs Lysakerelven, da Reidun plutselig stoppet og satte seg ned på en stein. Vibeke senket tempoet og snudde seg.
«Hva gjør du? Hvorfor stopper du?» sa hun andpusten.
«Jeg har en stein i skoen», sa Reidun.
«Hva så? Jeg har også en stein i skoen, men stopper ikke likevel. Vi har pulsen godt oppe nå, og jeg må rekke hjem for å lage middag»
Vibeke skrittet på stedet og så irritert ut.
«Jeg er ganske sikker på at dette lille stoppet ikke ødelegger for oss», svarte Reidun og tok av seg skoen. «Snarere tvert imot, det vil spare oss tid og smerte på resten av turen.»
Vibeke svarte ikke, men snudde seg og gikk med raske skritt videre oppover bakken. Etter noen minutter passerte Reidun henne, og Vibeke ble sakte, men sikkert hengende etter. Hun haltet litt. Reidun snudde seg og ropte:
«Hvorfor halter du? Få opp farten, da vel.»
«Du vet godt hvorfor. Jeg har fortsatt en stein i skoen», svarte Vibeke sint.
«Så hvorfor stopper du ikke og fjerner den?»
«Fordi jeg ikke har tid.»
Reidun senket tempoet, og de gikk roligere ved siden av hverandre en stund. Til slutt ble haltingen verre, og Vibeke ble nødt til å stoppe likevel. Hun satte seg forsiktig ned på en tømmerstokk og fjernet skoen. Sokken var blodrød på hælen. Hun skar en grimase og så opp på Reidun. Reidun smilte og ristet på hodet.
«Du ser hva lærdommen er her, gjør du ikke? Ta tak i problemene med en gang. Du tror kanskje du ikke har tid, men du vil ende opp med å spare tid og ubehag hvis du dealer med det med en gang.»
Vibeke nikket forsiktig og kastet den lille steinen i elven før hun snørte på seg skoen igjen.
—
Livet er fullt av småstein som finner veien inn i skoen vår. De kan være små problemer med relasjoner eller økonomi, en telefonsamtale eller annet du har utsatt, eller ubehagelige jobboppgaver som tårner seg opp.
Jeg er en grubler, og dersom jeg ikke tar tak i vanskelige samtaler, e-poster eller oppgaver med en gang, går det ut over nattesøvnen. De siste nettene har det vært mange slike småoppgaver som har vekket meg. Tankespinnet gir seg ikke, og i tankene gjør jeg oppgavene og formulerer svarene – i stedet for å sove. Men akk, oppgavene forblir ugjort om morgenen. Det sier seg selv at dette ikke er så lurt; omtrent like lurt som å fortsette turen med stein i skoen.
For mange år siden lærte pappa meg noe han kalte Ansjosmetoden. Ansjos står for ANgrip Sure JObber Straks. Ubehagelige oppgaver blir gjerne utsatt, men samtidig begynner hjernen å jobbe med dem. Du vet du må ta tak i det, den dårlige samvittigheten gnager, men du velger å gjøre noe annet, gang på gang. Men med en gang du gjør oppgaven, gir det deg gode følelser. Så hvorfor ikke gjøre det med en gang?
Å ta en ansjos hver dag, er noe jeg vil bli flinkere til i tiden fremover. Jeg er allerede i gang …
Ansjoshilsen fra Vibeke
Flere av dere har savnet dryppmailene denne høsten. Mangelen på historier har ikke kostet meg nattesøvnen, men likevel gitt meg jevnlig dårlig samvittighet. Jeg har rett og slett ikke hatt noe å dele. Ingenting har vært bra nok. I stedet har jeg brukt tiden innimellom kurs og foredrag på andre skriveoppgaver. Du som husker januardryppmailen, vet at jeg er midt i en ganske stor en … Hvem vet, kanskje har det vært riktig prioritering likevel? Men akkurat nå føles det veldig godt å ha skrevet dette til deg. Takk for at du har ventet.