Reidun og Vibeke var på en av sine vanlige «walk and talk»-turer i skogen. De diskuterte fremtiden og Vibekes ønske om å gjøre mer av det hun egentlig hadde lyst til. Da de kom til et lite tjern, stoppet de opp. De satte seg ned på en stor stein ved bredden, lyttet til stillheten og så ned i det dype, mørke vannet.
Vibeke bøyde seg ned og plukket opp en liten stein. Hun rullet den litt i hånden, klemte på den, før hun kastet steinen i vannet. Ringene spredte seg stille utover.
«Ser du?» sa hun til Reidun. «Jeg vil gjøre noe som sprer seg, som kan bety noe for flere mennesker, langt utenfor mitt nettverk.»
Reidun smilte.
«Du trenger noe mer enn den lille steinen hvis du virkelig vil lage et plask. Du må tenke større hvis du vil nå ut til mange.»
Vibeke lo, fant en større stein og kastet den ut i det lille tjernet.
«Er den stor nok for deg?»
Reidun så på henne, reiste seg fra steinen, snudde seg og tok av seg jakke og sko, genser, bukse og sokker. Vibeke så forskrekket på henne. Hva i all verden var det hun drev med?
«Er du så varm, eller?»
Før hun rakk å svare, tok Reidun løpefart og kastet seg uti det iskalde vannet i bare undertøyet. Et enormt plask brøt stillheten i skogen.
«Helsike, det er kaldt!» ropte hun smilende mens hun tok forsiktige svømmetak inn til bredden.
«Hva er det du driver med?» Vibeke ristet på hodet og boblet av latter.
«Vil du treffe flere?» Reidun karret seg opp og småløp mot klærne sine. Pusten hennes lagde raske, små skyer som forsvant igjen like fort. «Gjøre en forskjell? Da finnes det ikke rom for nøling eller kompromisser. Du må kaste deg uti det.»
___
I januar har jeg hoppet. Helt siden jeg var liten, helt siden jeg begynte å drømme meg inn i historiene, har jeg hatt ett stort ønske, en uoppnåelig drøm. Jeg vil skrive roman. Eller romaner. Drømmen har ulmet de siste 20 årene, men jeg har ikke blåst liv i den. Har ikke kunnet, eller gitt meg selv lov. Det har vært så mye annet. Du vet hvordan det er.
Min bransje står stille når pandemien stormer. Utsettelser og avlysninger tømmer kalenderen. Og i stedet for drukne meg i bekymringer, har jeg satt meg til foran skjermen. Tømt hodet, rotet i tankene, fargelagt minnene. Begynt. Og vet du hva? Det føles vidunderlig.
Jeg har fortsatt kurs og foredrag i kalenderen fremover. Jeg gir meg ikke helt. Har ikke hoppet så kompromissløst som Reidun ville. Men målet er å bli ferdig med en roman i løpet av 2022. Den første. Vi tømmer fryseren, setter på spareblusset. Jeg jobber med å si «nei» til det jeg ikke må, slik at jeg kan si «ja» til det jeg vil. Nemlig dette.
Skummelt? Ja. Usikkert? Ja. Nødvendig? Definitivt.
Hoppende hold-pusten-klem
Vibeke
PS. Takk til deg, Reidun, for jevnlig lufting av både kropp og tanker. Har aldri sett deg hoppe slik i virkeligheten, men i tankene mine gjør du det med 20 i stil.
Cathrine Stjern
Fikk tips om deg fra en pasient som hadde hørt deg i et foredrag i dag. Denne er den første bloggen din jeg leser – og du har så rett – at det er bare å hoppe. Og lage et så stort plask som mulig. Min første tanke var at jeg erfarer at jeg alltid må hoppe uten “sikkerhetsnett” – uten å vite hva som skjer etterpå eller underveis – folder jeg ut noen vinger i svevet eller? Og de vingene viser seg alltid – for hver gang jeg hopper. Og jo større hopp – jo større vingespenn. Masse lykke til med romanENE dine og skrivingen.
…skal lese mer fra deg 🙂
Vibeke Holtskog
Oj, så hyggelig å lese! Ja, jeg tror vi gror vinger når vi er tøffe og hopper. Og vingene blir tryggere og større jo flere ganger vi lander godt. Mulig de faktisk vokser litt når vi går skikkelig på trynet også 😉 Tusen takk, Cathrine <3