07.10.2018

Min historie

I 1988 begynte jeg i 8. klasse på den splitter nye Midtstuen ungdomsskole. Dette var starten på noen vonde og vanskelige år. Frem til da hadde jeg mestret både fag og vennskap, vært aktiv i idrett og tilbrakt tid med familien. Plutselig befant jeg meg i en utbryterfase, der ingenting stemte, verken på innsiden eller utsiden. Jeg befant meg i en situasjon der jeg ga opp skolen fordi jeg ikke mestret. Der jeg hatet den som så mot meg i speilet, fordi jeg var så langt fra den jeg ville være. Der jeg prøvde å passe inn, men ikke fikk det til.

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha hatt en tøff ungdomstid. Og på mange måter var jeg heldig, fordi jeg fant flere som meg selv. Vi ble en gjeng som tok avstand fra snobberier og det tradisjonelle. Vi presset grenser, søkte oss til andre og tøffere miljøer, og uten å gå i detaljer kan jeg røpe at vi tok en hel haug med elendige valg.

Når jeg ser tilbake, ser jeg en gjeng med helt normale ungdommer. Men som skrek etter oppmerksomhet og tittelen «kule». Når jeg ser tilbake, ser jeg at vi manglet trygge og stabile voksenpersoner vi kunne betro oss til. Som kunne lytte til usikkerheten vår, og gi råd der vi tråkket feil. Men mest av alt fortalt oss at usikkerheten inni oss var normalen. En som kunne lært oss å åpne oss, og vist oss hvordan vi kunne åpne oss for hverandre. For det ble ingen solskinnshistorie for gjengen min. Vi kan ikke sitte sammen i dag og si: det gikk bra med oss til slutt. Det gikk bra med noen av oss. Men ikke alle. Altfor mange finnes ikke lenger. De ga opp.

Den 10. september var verdensdagen for selvmordsforebygging. Da bestemte jeg meg for at overskuddet fra Holtskogkonferansen 2019 skal gå til nettopp denne saken. Jeg vil gi pengene til noen som brenner for å snakke med, hjelpe, lytte til, opplyse, dele, akseptere og støtte barn og unge som sliter. Som vi manglet da jeg vokste opp.

Jeg bestemte meg også for å være personlig i sosiale medier, og fortelle hvorfor akkurat denne saken treffer meg. Jeg åpnet albumet mitt, og begynte å bla meg gjennom ungdomstiden i bildeform. Det var lenge siden sist. Og ansiktene som smilte mot meg, traff meg hardere enn jeg hadde ventet. Da jeg skrev innlegget i sosiale medier, kom tårene. Og tårene fortsatte å komme hele kvelden. Jeg kjente på savnet, kjærligheten, frustrasjonen og håpløsheten. Jeg kjente på følelsen av å ha kommet til kort. Og jeg lurte på hva som kunne ha vært, om vi hadde klart å være ærligere og åpnere med hverandre den gangen.

Det er godt å ha kommet så langt at jeg kan snakke om det som har skjedd, i hvert fall deler av det. Og selv nå, mens jeg skriver denne teksten, kjenner jeg tårene presse på.

Moralen? Budskapet? Alle mine historier, erfaringer, minner, opplevelser, venner som har forsvunnet og venner som fortsatt finnes, følelser, feiltrinn, refleksjoner og tanker gjør meg til meg. Mitt ønske er å omfavne alt sammen. Jeg tror at åpenhet er nøkkelen til en større trygghet og selvakseptering – for min egen del, men også for andre. Jeg tror at ved å være ærlig, kan jeg inspirere andre til å tørre å være det også. Jeg skulle ønske jeg hadde turt å være det da jeg var yngre, i stedet for å være opptatt av å bli sett, av å passe inn, av å skille meg ut, av å være kul. Men det er aldri for sent.

Varm hilsen i begynnende høstmørke

Vibeke

Your email address will not be published. Required fields are marked *