Kunsten å lære hester å fly

Kunsten å lære hester å fly

For lenge, lenge siden, i et kongedømme nord i India, dømte en gammel konge en ung mann til døden ved henging. Da den gamle kongen hadde kunngjort sin beslutning, reiste den unge mannen seg raskt, og utbrøt:

«Deres majestet, du er en klok konge; nysgjerrig, oppmerksom og rettferdig. Du lytter til og respekterer både guruer, orakler, spåmenn, slangetemmere og fakirer.»

Kongen smilte forsiktig, og vinket den unge gutten til seg. «Fortsett!» befalte han.

«Da jeg var et lite barn, lærte min bestefar meg kunsten å få en hest til å fly. Og siden det ikke er noen andre i ditt kongedømme som kjenner til hemmeligheten, så bør du spare livet mitt.»

Kongen løftet øyebrynene i vantro, og befalte straks at det skulle føres frem en hest.

«Nei, nei, ikke så raskt» svarte den dødsdømte. «Jeg trenger to år sammen med hesten for å lære den kunsten å fly.»

Kongen tvilte, men gikk til slutt med på avtalen. Før han gikk, sa han strengt: «Men hvis du ikke lærer hesten å fly innen to år er omme, så vil du bli hengt!»

Den unge mannen, hoppende lykkelig og smilende, forlot plassen sammen med hesten. Han dro rett hjem, og fant hele familien oppløst i tårer.

«Hva har du gjort? Er du gal?» ropte de mot ham. «Det er da ingen i denne familien som noen gang har behersket kunsten å lære hester å fly!»

«Hør her», svarte den unge mannen. «Ikke bekymre dere!»

«For det første er det så langt ingen som har forsøkt å lære hester å fly. For alt vi vet kan det vise seg at hesten er lærevillig og virkelig kan mestre kunsten å fly.

For det andre er kongen svært gammel. Det kan godt hende at han vil dø i løpet av de neste to årene.

For det tredje kan det hende at hesten dør, og da må de i rettferdighetens navn gi meg en ny hest og to nye år for å trene denne.»

Han smilte. «Og det er jo alltid muligheter for statskupp, naturkatastrofer, amnesti eller andre hendelser som snur opp ned på tilværelsen. Men hvis nå alt skulle forbli akkurat slik som det er i dag, har jeg likevel fått to ekstra år i livet mitt. Og det er noe å være takknemlig for!»

 

I det siste har jeg hørt meg selv klage over alt jeg har å gjøre. Over stressende og lange dager, mye reising, avslutninger og organisering, planlegging og manglende tid. Jeg vil så gjerne koble av, nyte solen, ha late feriedager. «Jeg er så klar for ferie!» har jeg sagt utallige ganger den siste uken. Men det er fortsatt en stund igjen, og mange små og store oppgaver som gjøres, og ting skal på plass før jeg kan koble av og hente meg inn.

Jeg er veldig klar over det: Det er ikke sammenlignbart med å bli dømt til døden og plutselig vinne ekstra tid med sine kjære. Men denne historien ble en påminner om å være takknemlig for det jeg har. Mine oppgavelister og små bekymringer er ingenting i den store sammenhengen. Jeg er privilegert og ekstremt heldig, og når tiden endelig kommer skal jeg nyte hvert sekund av mine uker i feriemodus. Jeg håper du gjør det samme. God sommer!

Leave a Reply

Close Menu