Kafka og dukken

Da Franz Kafka bodde i Berlin, pleide han å gå ettermiddagsturer i Steglitz-parken. En dag ser han en liten jente som sitter og gråter på en benk. Han går bort til henne, og mens tårene triller forteller hun at hun har mistet dukken sin. Sammen med jenta leter han lenge etter dukken i parken, men uten hell. Da kvelden kommer, ber Kafka henne møte ham på den samme benken neste dag, slik at de kan lete videre.

Dagen etter sitter jenta og venter på benken da han kommer til parken. Han går mot henne, og idet han setter seg ned ved siden av henne, drar han frem en konvolutt fra innerlommen. «Det er fra dukken din», sier han og smiler.

Jenta ser skeptisk på brevet, Kafka åpner det forsiktig og leser høyt: «Vær så snill, ikke gråt. Jeg har reist en tur for å se verden. Jeg har ikke glemt deg, og jeg vil skrive til deg om alt jeg opplever på reisen min. En dag vil jeg komme tilbake til deg.»

Det neste året møtes Kafka og den lille jenta med jevne mellomrom, og til hvert møte har han med seg et nytt brev fra dukken hennes. Jenta er fascinert av alle historiene han forteller, og av alle eventyrene dukken hennes er med på. Hun glemmer å sørge over tapet av dukken, og gleder seg i stedet til møtene med Kafka og fortellingene hans.

På deres siste møte forteller Kafka at dukken hennes har kommet tilbake til Berlin. Men da han forventningsfull gir henne en dukke, blir jenta skuffet. «Det ser ikke ut som dukken min i det hele tatt», sier hun stille. Da drar han opp et siste brev fra lommen og leser: «Mine reiser har forandret meg». Den lille jenta smiler, gir dukken en klem, og tar den lykkelig med seg hjem.

Like etterpå døde Franz Kafka. Mange år senere fant den nå voksne jenta et brev inne i dukken. I det bittelille brevet, signert av Kafka, sto det: «Alt du elsker vil sannsynligvis gå tapt, men til slutt vil alltid kjærligheten komme tilbake i en annen form».

 

Jeg synes denne historien er en fin påminnelse akkurat nå.

Jeg skulle reist til Spania denne uken. Fredag skulle jeg stå på første rad foran scenen og oppleve en av mine musikalske helter, Marc Anthony. Vi skulle nyte luksus i Malaga-fjellene med gode venner. Vi skulle … vi skulle …

Sommerferien blir annerledes for de fleste av oss. Det blir ikke slik vi trodde, og jeg har sluttet å være lei meg for det. Nå blir det noe annet. Det blir hjemmesommer. Det blir blanke ark hver dag. Det blir pysje-dager, tur-dager, bade-dager, spille-dager, lese-dager, bake-dager, ingen-plan-dager, alene-dager, sammen-dager. Eller kanskje helt andre dager. Det blir sommer. Er vi heldige, blir det både sol og regn. Det blir nye minner. Og denne sommeren vil jeg huske for alltid.

Det vi hadde gledet oss til gikk tapt, men jeg vil omfavne sommeren i ny form.

Jeg ønsker deg en deilig sommer, uansett hva som skulle ha vært. Nyt den som den er.

Varm sommerklem fra Vibeke