Rett etter påsken i år, midt i karantene, hjemmeskole og korona-angst, mens solen varmet på himmelen og t-skjorter og kosebukse var uniformen, gikk jeg jevnlig små turer med en venninne. Det var godt å lufte hodet, kroppen og frustrasjonene med en annen enn dem jeg bor sammen med.
En solfylt søndag bestemte vi oss for å gå lengre enn vi pleide å gjøre.
Vi planla en tur på nesten tre timer. Jeg pakket derfor en bitte liten sekk, noe jeg sjelden gjør. Jeg hadde akkurat plass til en vannflaske, en banan til hver av oss, en pakke papirlommetørklær og en tynn jakke.
Mens jeg sto i gangen og snørte skoene mine, kom 7-årige minstemann smilende mot meg. «Jeg la noe i sekken din», sa han. Og gjett hva som skjedde? Irritasjonen kom snikende, og jeg smalt tilbake: «Nei, du får ikke lov til å putte noe i sekken min. Jeg orker ikke å bære på mer enn nødvendig! Gå og ta det ut igjen!» Jeg husker ikke hva jeg så for meg, men tipper hodet mitt var innom både kosedyr og deler av hans gråstein- og pinnesamling.
«Nei», sa han, mens skuffelsen lyste av ham. Jeg sukket høyt, marsjerte bestemt bort til sekken og åpnet den for å fjerne det han hadde lagt oppi. Irritasjonen snek seg raskt ut igjen og ga plass for en helt annen følelse. En følelse jeg kjenner på selv nå, så lenge etterpå. Øverst i sekken hadde han lagt en kvikklunsj. Det var den han hadde fått i påskeegget.
«Jeg tenkte dere ville ha noe å kose dere med på tur» sa han. «Takk, gullet mitt» hvisket jeg og klemte ham, lenge.
Jeg ble minnet på en viktig lærdom: Bak enhver handling og ethvert utsagn ligger det en god intensjon. Bak enhver handling og ethvert utsagn ligger det en forklaring. Et ekstra spørsmål ville ha gjort situasjonen annerledes. Jeg kunne ha byttet ut irritasjonen med nysgjerrighet.
Min lunte har vært kort innimellom i løpet av de siste månedene. Det tærer på meg å være mye hjemme, og det tærer på meg ikke å få være alene.
August forsvant fort. Nå opplever jeg at september er i ferd med å forsvinne på samme måte. Travle dager kan gi kortere lunte og mindre overblikk. Jeg tror at tiden vi er inne i krever at vi finner frem mer raushet, mer tålmodighet og mer nysgjerrighet. Det er fortsatt tungt for mange, på ulike måter. Vi er ikke omgitt av idioter, slik sosiale medier prøver å fortelle meg. Vi er omgitt av folk som gjør så godt de kan, ut fra de forutsetningene de har.
Jeg minner meg selv på å puste en ekstra gang. Gjør det du også. Og husk at bak irritasjonen din kan intensjonen være noe så fint som en kvikk-lunsj.
Høstklem fra Vibeke