Hvis du har møtt meg, vet du at jeg er over gjennomsnittlig høy. Jeg er så langt fra «en liten kvinne» som du kan komme (selv om det er nettopp det Vibeke betyr). Størrelsen min er kanskje en av grunnene til at jeg er skeptisk til klær i «one size». Hvordan kan en størrelse passe alle? Min erfaring er at det sjelden stemmer.
Klær i én størrelse er ikke det eneste jeg er skeptisk til. Jeg er over gjennomsnittlig kritisk til det meste. Til endring. Til nyheter. Til andre. Og til meg selv. Det skal mye til før jeg jubler. Og det skal ekstra mye til før jeg jubler over egne prestasjoner.
Jeg er særlig skeptisk til alle oppskriftene på lykke og suksess der ute: Start dagen på denne måten! Slik får du skvist mer ut av kundene! Sånn får du fart på sexlivet ditt! Oppskriften på å bli en bedre leder! 5 veier til flat mage! Finnes det en oppskrift som passer alle? Med tanke på min erfaring med «one size fits all»: Neppe.
Men kan det likevel finnes en oppskrift som passer til meg?
Det er ikke bare-bare å være Vibeke. Å takle kritikeren der inne, er en kunst. Å takle mange mennesker når jeg helst vil være alene, er en kunst. Å være på mitt beste når jeg egentlig er på mitt verste, er en kunst. Kunsten å være meg er det få som kan hjelpe meg med. Jeg er introvert i en ekstrovert verden. Det er til tider både plagsomt og slitsomt.
Den siste tiden har jeg brukt lengre tid enn vanlig på å hente meg inn etter sosiale aktiviteter. Og blitt mer sliten etter å ha vært ute og holdt kurs og foredrag. Jeg har hatt flere mørke tanker enn vanlig, tvilt mer på meg selv. Jeg har mindre initiativ og er mindre effektiv. Jeg utsetter mer. Jeg har kortere lunte. Jeg sover dårligere, fordi tankene slutter ikke å kverne. Jeg skulle gjerne hatt en oppskrift som kunne hjelpe.
På torsdag var verdensdagen for psykisk helse. Jeg skulle på et arrangement jeg hadde gledet meg til. Men gledingen ble til gruing i løpet av dagen. Jeg så det for meg: Mange kjente. Enda flere ukjente. Et varmt rom fullt av mennesker. Høye lyder, prat og latter. Fraseprat. Smile. Sminke meg og pynte meg. Alt kjentes uoverkommelig.
Jeg endte opp med ikke å dra. Det er ikke første gang, og det blir garantert ikke den siste. Da jeg la meg ned på sofaen, hadde følelsen av gruing og umulighet blitt til reinspikka dårlig samvittighet. Jeg hadde jo sagt at jeg skulle komme. Jeg skulle heie og løfte.
Men så skjedde det noe fint. En kommentar fra en venninne. Ikke en av de nærmeste. Men en som brydde seg der og da. Hun skrev en kommentar på Facebook og spurte om jeg kom på arrangementet. Jeg skrev som sant var: Jeg er sliten, og usikker på om jeg orker.
Vet du hva hun svarte?
Den viktigste du ivaretar på denne dagen er Vibeke.
Oppskriftene som florerer der ute, passer ikke til meg. Denne meldingen gjorde det. Den løftet et tonn av vonde følelser fra skuldrene mine. Den fikk lettelsens tårer til å fylle seg i øynene mine.
Innerst inne kler jeg navnet mitt bedre enn det kan virke som: Jeg er av og til en veldig liten kvinne. Selv om jeg ikke viser henne frem så ofte.
Psykisk helse handler kanskje om å passe på den sårbare, skjulte og «lille» delen av meg også. Å se etter og ivareta behovene til hele meg, ikke bare til hun som er forventet – og som alle kjenner. Jeg skal minne meg selv på denne meldingen neste gang. Den skal bli en del av min oppskrift.
Vibeke
Janne Ingrid Bjerkan
Hei Vibeke! Innlegget ditt fant en klangbunn hos meg. I likhet med deg er jeg også en kvinne som strekker seg langt:) Både i bokstavelig og overført betydning. Jeg jobber i likhet med deg med formidling, som lærer, foredrags- og kursholder. Kontaktflata er lang, det sosiale nettverket finmasket, og når det kjennes som alt snører seg sammen, må jeg være for meg sjøl. Hente meg inn, etter å ha tatt meg ut.
Ville bare takke for dine tanker om temaet Introvert i en ekstrovert verden, og ønske deg det aller beste, også når det er på det verste.
Mvh, Janne
Vibeke Holtskog
Kjære Janne. Tusen takk for tilbakemeldingen! Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Vi er mange som har det slik. Og det er viktig at vi tar signalene på alvor og setter av tid til å finne tilbake til balansen. Det er bare så lett å glemme. Takk igjen <3