En eldre mann fryktet at kona ikke hørte så godt som før, og han trodde hun kunne trenge høreapparat. Usikker på hvordan han skulle nå gjennom med dette budskapet til henne, ringte han familielegen for å diskutere problemet. Legen fortalte ham at det fantes en enkel og uformell test han kunne gjøre for å finne ut hvor alvorlig hørselstapet var.
«Dette skal du gjøre», sa doktoren. «Stå omtrent 15 meter fra henne, snakk til henne med normal stemme, og se om hun hører deg. Hvis hun ikke hører, gå til 10 meter, deretter 5 meter, og fortsett nærmere og nærmere til du får svar.»
Samme kveld står kona på kjøkkenet og lager middag. Mannen tenker at dette er en anledning god som noen. Han går inn i stuen, sånn cirka 15 meter unna, og med normal stemme spør han: «Kjære, hva er det til middag i dag?»
Ingen respons.
Mannen flytter seg nærmere kjøkkenet, og når han er 10 meter unna, gjentar han: «Skatt, hva er det til middag i dag?»
Ikke noe svar.
Mannen flytter seg inn i spisestuen, og er nå omtrent fem meter fra kona. Igjen spør han: «Kjære, hva er det til middag i dag?»
Fortsatt ikke noe svar.
Han går bort til kjøkkendøren, bare et par meter unna henne nå. Han gjentar: «Eli, hva er det til middag i dag?»
Ingenting.
Så stiller han seg rett bak henne og legger en hånd på skulderen hennes. «Du, hva er det til middag i dag?», spør han smilende.
«Jan, for FEMTE gang: Vi skal ha KYLLING!»
Det er ikke alltid problemet ligger der vi tror. Noen ganger er problemet oss selv.
Forrige uke holdt jeg mitt første fysiske kurs på mange måneder. På hotell, med pausemat, kaffemaskin, skravling i pausene, høye hæler og engasjerte, smilende mennesker – uten en skjerm mellom oss. Temaet var kommunikasjon. Jeg fikk snakke om hvorfor vi misforstår hverandre, hvor ulike vi er, hvordan vi kan tilpasse kommunikasjonen for å skape forståelse, og hva som skal til for å bli tydelige.
I den forbindelse fortalte jeg også om dødssyndene i ledelse (som pappa lærte meg om for mange år siden). En av dødssyndene er ansvarsfraskrivelse. Når du peker utover i stedet for innover. Når du sier «det er ikke mitt problem», «det er ikke min jobb» eller «det er ikke min feil». Akkurat som mannen i historien. Det er ikke nødvendigvis vondt ment; det er bare enklere.
Vi sitter alle på hver vår sannhet. Hvert vårt verdensbilde. Tør å ta skrittet over i den andres verden. Ta på ørnevingene, før du bestemmer deg for hva som er sant. Eller som Stephen Covey sier: Søk først å forstå, for deretter å bli forstått. Ta ansvar for den felles forståelsen. Det kan nemlig føre til god kommunikasjon.
Og du: Ta ansvar for at sommeren blir god, både for deg selv og for dem rundt deg. Jeg ønsker deg digge dager, uansett hva, hvor, hvordan og med hvem.
Sommerklem fra Vibeke