En gang fikk en konge to praktfulle falker i gave. Det var de vakreste fuglene han noensinne hadde sett. Han oppsøkte den beste falketreneren i riket sitt, og ga ham ansvaret for treningen av de dyrebare fuglene.
Månedene gikk, og en dag opplyste falketreneren kongen om at en av falkene fløy majestetisk, svevde høyt på himmelen, og kom tilbake på kommando. Den andre falken hadde, beklageligvis, ikke flyttet seg fra greinen siden dagen den var kommet.
Kongen tilkalte flere fugleeksperter, healere og trollmenn fra hele landet for å forsøke, men ingen klarte å få fuglen til å fly. Han lot hele hoffsstaben få prøve seg på oppgaven, men ingen av dem lyktes. Hver dag tittet kongen ut gjennom palassvinduet sitt, og hver dag så han til sin store skuffelse at fuglen fremdeles satt på samme sted.
Etter å ha prøvd alt, tenkte kongen for seg selv: «Kanskje falken ikke føler seg velkommen? Kanskje er den redd for ikke å finne veien tilbake? Eller kanskje liker den ikke klimaet? Det kan hende jeg trenger noen som er mer kjent med landskapet og området for å komme til bunns i dette problemet.» Han ba hoffsjefen om å finne en eldre bonde, en som kjente hver millimeter av jorden, vekstene, åsene og dalene. En gammel bonde ble tilkalt, og gikk samme kveld i gang med oppgaven.
Neste morgen så kongen ut av vinduet, og ble henrykt over å se den lite flyveglade falken sveve høyt over palasshagene. Han smilte og nikket anerkjennende til hoffsjefen: «Vær vennlig og før denne mirakelbonden til meg.»
Bonden ble raskt lokalisert og brakt til kongens kontor. Kongen takket ham behørig, og kunne ikke dy seg for å spørre: «Hvordan fikk du falken til å fly, min gode mann?»
Med hodet bøyd svarte bonden ydmykt: «Det var veldig lett, Deres høyhet. Jeg sagde ganske enkelt av greinen der fuglen satt.»
Vi er mange som sitter på greinene våre og holder fast på de tingene som er kjent for oss. Mulighetene er mange, men for de fleste av oss forblir de uoppdaget. Vi liker det kjente, det komfortable og det trygge.
Jeg kjenner på følelsen av å ha sittet på den samme greinen for lenge. Jeg har lyst til å åpne vingene mine, stole på dem, og utforske noe nytt.
Det jeg synes er skummelt, er alle valgene jeg må ta før jeg flyr: I hvilken retning skal jeg fly? Hvor skal jeg? Hva skal jeg ta med meg på ferden? Vil jeg fly alene eller i flokk? Vil greinen min fortsatt være her om jeg velger å komme tilbake?
Jeg vil sette spor. Jeg vil gjøre en forskjell. Jeg vil være mer. Bedre. Klokere. For flere. Og det slår meg: Livet er kort. For kort til å angre på at jeg ikke prøvde. For kort til å vente for lenge.
Det er ny høst og nye muligheter. Ta en titt rundt deg og se om du er fornøyd på akkurat den greinen du sitter. God høst, og kanskje: God flytur 🙂