En åtte år gammel gutt sitter i klasserommet og spiser matpakken sin sammen med resten av klassen. Plutselig kjenner han at han må så veldig, veldig tisse. Før han klarer å legge fra seg maten og be læreren om tillatelse til å gå på do, merker han at det blir varmt mellom beina og nedover lårene. Han stirrer rett fremfor seg, i panikk.
Han er sikker på at hjertet hans kommer til å stoppe. Hvordan kunne dette skje? Hvis de andre guttene oppdager det, så kommer han bare til å bli «han som tisset på seg i klasserommet». Og når jentene finner det ut, vil de sikkert aldri prate med ham igjen så lenge han lever.
Han sitter musestille, og ser at det danner seg en liten dam rundt føttene hans. Han ser mot læreren, som rynker brynene og ser strengt på ham. Hun reiser seg om kommer mot ham. Hva skal jeg gjøre nå? tenker han.
Plutselig reiser Susanne seg fra pulten på skrå bak ham. Hun har vannflasken sin i hånden, og går med bestemte skritt mot ham. Rett før læreren når frem til pulten hans, snubler Susanne på mystisk vis, og vannflasken hennes tømmes ut – rett i fanget hans.
Gutten later som om han er sint: «Hva driver du med?» skriker han til Susanne mens han reiser seg. I stedet for å bli latterliggjort, får han alles sympati. Læreren tar ham med til garderoben og finner en treningsbukse han kan låne mens buksene hans tørker. Tilbake i klasserommet er barna i gang med å hjelpe til å tørke opp. Susanne prøver å bidra, men får bare høre at «Nei, takk, du har gjort nok!»
Når skoledagen er over, venter han til kompisene har gått før han løper etter Susanne. Han stopper henne og sier forsiktig: «Du gjorde det med vilje, ikke sant?»
Susanne lener seg mot ham og hvisker: «Jeg har også tisset på meg en gang».
Barn kan være magiske. De kan være beinharde mot hverandre, men også stille opp for hverandre på måter som får oss voksne til å måpe. Forrige uke var det to ting som utmerket seg her i huset. På torsdag gikk barna med ulike sokker for å markere den internasjonale dagen for Downs syndrom: «rockesokk». De gjorde det for å vise at de setter pris på mangfold og forskjellighet, og at alle har samme verdi, uavhengig av egenskaper eller diagnoser.
På fredag streiket de sammen med tusenvis av andre barn og ungdom for klimaet. De vil bevare kloden vår for fremtidige generasjoner.
Å bry seg om andre er lærdommen jeg tar med meg denne gangen. Det kan være dine nære, men også de du ikke kjenner. Eller de som ikke er født ennå. Etter forrige uke er jeg i hvert fall ikke i tvil: Det er håp for fremtiden.
Optimistisk hilsen fra Vibeke