En kvinne lå på dødsleiet, og hadde kun ett ønske: ”Før jeg dør, la meg besøke både himmelen og helvete, slik at jeg selv kan velge hvor jeg skal ende opp”.
Et øyeblikk senere var hun plutselig midt i en stor festsal. Ved siden av henne sto en engel, som slo ut med armen og ba henne se seg om. Bordene i festsalen var fulle av innbydende og delikate fat med de herligste matretter. Champagneflaskene sto tett, og porselen, krystall og sølv glitret mot henne. Men rundt bordene satt triste, utsultede mennesker og stirret tomt ut i luften.
”Hvorfor sitter de bare der?” spurte kvinnen engelen.
”Se på armene deres”, svarte engelen.
Kvinnen så nøyere på menneskene og oppdaget til sin forskrekkelse at alle sammen manglet armer. Fra rett over albuen var det festet lange spisepinner. Uten å kunne bøye albuen, og uten hender, var det ingen som klarte å få i seg noe av den deilige maten eller drikken. Hun kunne se at de var sultne, frustrerte og fortvilet.
”Dette er virkelig helvete!” utbrøt kvinnen. ”Få meg bort herfra!”
Nok et øyeblikk senere, sto hun i en ny festsal. Igjen så hun bord fulle av de deiligste matretter og drikkevarer, like flott dekket som der hun akkurat hadde vært. Og rundt bordene satt sunne og fornøyde mennesker og lo og pratet lystig sammen.
”Ingen spisepinner, antar jeg” sa kvinnen smilende.
”Å, jo”, svarte engelen. ”Bare se. Akkurat som i helvete er de lange og festet rett over albuen. Men se, her har folk lært å mate hverandre”.
Vi mennesker er skapt for å hjelpe hverandre. Hjelpsomhet og medmenneskelighet er kvaliteter vi sjelden finner i en stillingsannonse, men som er høyt verdsatt og viktige for et fellesskap. Jeg har tidligere skrevet historier om lytting, om å si takk, om å bry seg. Og alt handler om ting vi alle vet, men som vi er flinke til å glemme. I hverdagens travelhet gjør hjernen nemlig det den kan for å spare krefter. Det gjør den ved å lage vaner og skru på autopiloten. Og resultatet? Vi glemmer å være til stede; å se og lytte til de rundt oss.
Når jeg reiser rundt og holder kurs og foredrag, er det én ting menneskene jeg møter aller helst vil ha. De vil ha oppskrifter, gjerne i få punkter. De vil ha kunnskapen fra et studie, fra tykke bøker, fra et levd liv, forkortet ned til en quick-fix som de kan ta i bruk med en gang. Dessverre er det ikke så enkelt. Å endre vår måte å være og handle på er noe av det vanskeligste vi gjør. Og det tar tid.
Samtidig som jeg forsøker å gi mine tilhørere det de vil ha, ønsker jeg også at de skal bli mer bevisste. At de rett og slett skal skru av autopiloten. Når du er bevisst hvilken effekt du har på andre, og forsøker å være bevisst på andres behov og ønsker – da kan god kultur mellom mennesker etableres.
Husk at man trenger styrke for å stå alene. Men man trenger mot for å lene seg mot noen.