Direktøren og mursteinen

En ung og vellykket direktør kjørte raskt nedover gaten i sin splitter nye Jaguar. Plutselig hørte han et høyt smell idet en murstein smalt inn i døren på passasjersiden. Han kastet seg på bremsen og rygget tilbake. På fortauet sto det en gutt på 8-10 år. Den illsinte sjåføren hoppet ut av bilen, grep gutten og dyttet ham mot en parkert bil.

”Hva i all verden er det du driver med? Hvorfor kastet du den mursteinen? Dette er en splitter ny bil, og den mursteinen kommer til å koste deg og din familie dyrt! Hvorfor gjorde du det?” skrek mannen opp i ansiktet til gutten mens han holdt ham hardt i kragen.

Den unge guttens øyne var oversvømt av tårer og han sa: “Vær så snill, mister. Vær så snill. Jeg er så lei for det, men jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre. Jeg kastet mursteinen fordi ingen ville stoppe.”

Med tårene dryppende nedover ansiktet, pekte den unge gutten på et sted like bak den parkerte bilen.

“Det er broren min,” sa han. “Han rullet av fortauskanten og falt ut av rullestolen sin, og jeg klarer ikke å løfte ham opp. Kan du være så snill å hjelpe meg å få ham tilbake i rullestolen sin? Han har slått seg og er altfor tung for meg.”

Den sinte sjåføren prøvde å svelge den raskt voksende klumpen i halsen. Han løftet den funksjonshemmede gutten tilbake i rullestolen, fant frem et lommetørkle og tørket skrubbsårene hans. Han forsikret seg om at alt var i orden med gutten før han gikk tilbake til bilen sin, og kjørte langsomt videre.

Bulken på bildøren var svært synlig, men den unge direktøren brydde seg aldri om å reparere den. Han beholdt bulken der for å minne ham om dette:  

“Ikke gå gjennom livet så fort at noen må kaste en murstein på deg for å få din oppmerksomhet!”