28.04.2020

Den sorte prikken

En dag kom læreren inn i klasserommet og ba elevene sine gjøre seg klare for en uannonsert liten prøve. Elevene prøvde å protestere, men til ingen nytte. Læreren delte som vanlig ut arket med teksten vendt ned. Da han hadde delt ut til alle, ba han elevene om å snu arket og begynne. Til alles overraskelse var det ingen spørsmål på arket, bare en svart prikk midt på den hvite siden.

Læreren så fornøyd på de spørrende ansiktene og sa: «Jeg vil at dere skal skrive ned det dere ser på arket.»

De forvirrede elevene satte i gang med den mystiske oppgaven.

Da alle hadde levert sitt svar, begynte læreren å lese hver av besvarelsene høyt for klassen. Noen prøvde å forklare prikkens posisjon midt på arket, noen snakket om størrelsen, andre igjen stilte spørsmål til hvordan den sorte prikken kunne bevege seg når man stirret på den.

Etter at alle hadde blitt lest, var klasserommet stille.

«Jeg skal ikke gi dere karakterer på dette», sa læreren. «Jeg ville bare gi dere noe å tenke på. Alle, uten unntak, beskrev den sorte prikken. Ingen skrev om den hvite delen av arket. Det samme skjer i livene våre. Vi fokuserer alltid på de mørke flekkene, og glemmer alt det andre.»

Den siste tiden har jeg, og mange med meg, fokusert mye på den sorte prikken. Situasjonen oppleves ikke som en liten sort prikk, men mer som en hel sort side. Jeg har vært redd, lei meg, frustrert, sint, stresset, emosjonell, oppgitt. Og tom. Jeg har ikke sett noe annet enn den sorte prikken. Den har føltes bunnløs. Jeg kan ikke forklare hvorfor. Hvorfor har jeg vært så langt nede? Og hvorfor har det tatt så lang tid?

18. mars delte jeg en post på Facebook som handlet om endringer og hvordan vi reagerer forskjellig i en situasjon som dette. Det virker som en evighet siden. Der noen av dere var bare dager etter at Norge stengte, der er jeg nå. I løpet lang tid har jeg ikke funnet verken glede, tilfredshet eller mening i hverdagen. Og idet jeg skriver det, kjenner jeg at det er følelsene omkring disse følelsene som er problemet. De gir meg dårlig samvittighet, en følelse av at følelsene burde vært annerledes, at jeg burde følt og vært annerledes.

Det er som om «alle» andre fikser dette bedre enn meg. Både hjemmeskole, nye digitale produkter, omstilling, omsorg for seg selv og andre. De smiler til meg fra sine utflukter, digitale kursrom, treningsøkter, nyter tid med hverandre eller alene, ser muligheter, lærer, deler kjærlighet. Jeg har ikke hatt overskudd til å dele av meg selv. Jeg har ikke hatt noe å gi.

Jeg har lett etter noe som har kunnet puste liv inn i meg, noe som har kunnet endre energien og innstillingen. Hjernen min har kvernet. Særlig om natten. Nå, i ettertid, ser jeg at det er tre stikkord som har hjulpet: Skape, samhandle og støtte.

Skape: Jeg har bakt nesten hver dag. Jeg har malt. Andre har fargelagt, bygget, strikket, puslet puslespill. Jeg har trengt å se resultatet av noe. Og jo mer jeg har blitt klar over hvor viktig det er for meg, jo mer har jeg tenkt: Hva annet kan jeg skape? Hva er overkommelig? Og jeg har fått ideer, hjernen min har skapt for meg. Det har gjort godt.

Samhandle: Jeg har ikke vært flink til å ta opp telefonen og ringe dem jeg bryr meg om eller er bekymret for. Jeg er aldri så god på det. Men jeg har sendt noen meldinger. Og andre har vært for meg det jeg ikke har klart å være for andre. Jeg har blitt oppringt og fått snakke om vær og vind, om hang-ups og utfordringer, om fremtid og bekymringer. Jeg har hatt noen som ikke har gitt meg opp. Jeg er heldig. De små sosiale treffene har skapt glede og fått meg til å glemme den sorte prikken for en stund. Det har gjort godt.

Støtte: Hva har jeg kunnet gjøre for andre, når jeg ikke engang orker å gjøre noe for meg selv? Jeg har kjørt til mamma og pappa med nybakte brød og rundstykker. Jeg har støttet de små produsentene i stedet for å kjøpe alt i butikken. Jeg har bidratt med små summer til noen som trenger det mer enn oss. Minstemann har plukket søppel. Å bidra litt, har gjort godt.

Jeg har lagt lista lavere. Mye lavere. Disse tre S’ene er en overkommelig dagsplan. I denne tiden har dette vært nok. Rundt meg har jeg hørt: «Kan du ikke bare …», «Kanskje du burde …» «Det er jo bare å …» Pekefinger og velmenende råd funker ikke. Det gir meg bare mer dårlig samvittighet, gir næring til følelsen av ikke å være nok.

Gi meg tid. Forstå meg. Aksepter meg. Bry deg. La meg finne svaret selv. Gi meg gjerne muligheter, inspirasjon, en video, en tekst. Men la meg velge selv. I mitt tempo. Og viktigst av alt: Ikke gi meg opp.

Er du leder, vit at du helt sikkert har noen som meg. Da er dette dine beste råd. Det nytter ikke å mase. Det nytter å vise forståelse, kjærlighet og tålmodighet.

Det er vanskelig å overse den sorte prikken. Vi skal ikke det heller. Men det er godt å kjenne at skuldrene har senket seg litt. At jeg klarer å puste. Det slår meg: Jeg har hoppet ut av den sorte prikken og begynt å bevege meg ut på arket. Endelig. Jeg har begynt på oppoverbakken. Og det føles godt.

Varm klem og alt godt

Vibeke

Your email address will not be published. Required fields are marked *