En gammel keiser var bekymret for fremtiden. Han visste at det var på tide å velge sin etterfølger, men han hadde ingen tiltro til sine egne barn, og ønsket ikke at de skulle overta tronen. Etter lange diskusjoner med sine rådmenn, kalte han alle unge gutter i riket til palasset sitt.
Han så utover de unge og håpefulle, og sa: «Det er på tide å velge rikets nye keiser. Jeg har bestemt meg for å velge én av dere.»
De unge guttene så på hverandre i vantro. Keiseren fortsatte: «Jeg vil gi hver og en av dere et frø i dag. Dette er et helt spesielt frø. Jeg vil at du skal plante det, vanne det og komme tilbake hit om nøyaktig ett år fra i dag. Da skal du vise meg hva du har klart å dyrke frem av frøet. Jeg vil dømme dere ut fra plantene dere kommer med, og så vil jeg velge hvem som blir den neste keiseren!»
En av de unge guttene i salen het Ling. Han dro hjem med frøet sitt og fortalte begeistret sin mor hele historien. Hun hjalp ham med å finne en krukke og plantejord, og han plantet frøet og vannet det forsiktig. Hver dag vannet han det. Og hver dag ventet han på at det skulle spire.
Etter omtrent tre uker hørte han noen av de andre guttene snakke om plantene som begynte å vokse. Ling fortsatte å sjekke frøet sitt, men ingenting kom opp av jorden. 4 uker gikk, 5 uker, 6 uker … Fortsatt ingenting. Seks måneder gikk, og fremdeles var det ingenting som vokste i krukken til Ling. Han var sikker på at han hadde drept frøet sitt.
Han fortsatte å høre om de andre guttenes trær og høye planter. Ling sa imidlertid ikke noe til vennene sine. Han bare ventet.
Da ett år hadde gått, brakte alle de unge guttene plantene sine til keiseren for inspeksjon. Ling hadde vondt i magen, flau over sin fiasko. Da han ankom palasset, ble han overrasket over de vakre plantene som de andre ungdommene hadde dyrket. Planter i alle fasonger, farger og størrelser. Ling satte den tomme krukken på gulvet, og mange av de andre guttene pekte og lo av ham.
Da keiseren kom, undersøkte han rommet og hilste på guttene. Ling prøvde å gjemme seg helt innerst mot veggen. «For noen flotte planter, trær og blomster dere har dyrket frem!» sa keiseren. «I dag vil en av dere bli utnevnt til rikets neste keiser!»
Plutselig oppdaget han Ling med den tomme krukken bakerst i rommet. Han beordret vaktene sine til å bringe ham frem. Ling var livredd. «Keiseren vet at jeg er en fiasko!», tenkte han. «Kanskje han vil få meg drept?»
Ling kom frem til keiseren, og ble bedt om å si navnet sitt. «Jeg heter Ling», svarte han forsiktig. Alle guttene lo. Keiseren hevet hånden. Han så på Ling, snudde seg mot folkemengden og kunngjorde: «Møt deres nye keiser! Han heter Ling!»
Ling trodde han drømte. Han hadde jo ikke klart å dyrke frem noe. Hvordan kunne han være den nye keiseren? Da sa keiseren: «For et år siden i dag ga jeg alle her et frø. Jeg ba dere ta frøet, plante det, vanne det og bringe det tilbake til meg ett år senere. Men jeg ga dere alle kokte frø. Alle, bortsett fra Ling, har brakt meg trær og planter og blomster. Det betyr at dere har erstattet frøet dere fikk. Ling er den eneste med nok mot og ærlighet til å bringe meg en krukke med det ekte frøet. Derfor er det han som blir den nye keiseren!»
Ærlighet krever mot, akkurat som i historien om Ling. For ærlighet kan rett og slett være skikkelig vanskelig. Grunnen til at jeg valgte historien om Ling i dag, er fordi jeg leste denne kronikken i VG i helgen. Lars Erik Lund skriver om viktigheten av å være åpen om det vanskelige. Han er ærlig. Og modig.
Sjelden har jeg blitt så rørt av å lese en kronikk. Sjelden har jeg følt meg så sett. Lars Erik er min store helt akkurat nå. Jeg kjenner ham ikke, men valgte å sende ham en melding for å takke ham. Jeg tipper at jeg er en av mange, mange som gjorde nettopp det. Åpenheten og sårbarheten hans står det respekt av, og gjør det litt lettere for nestemann å åpne seg. Det fortjener han ros for.
Jeg er ikke redd for å være ærlig. Du som leser mine historier hver måned, vet at jeg klarer å åpne opp litt mer enn mange andre. Likevel ville jeg ikke turt å gjøre det han har gjort: å ta steget helt ut. Å åpne helt opp.
Kanskje treffer ærligheten hans meg ekstra hardt fordi jeg er litt frynsete for tiden. Ketchup-effekten inntraff for et par uker siden, og det har blitt lange kvelder og flere baller i luften enn jeg er komfortabel med. Og for å være ærlig (), er det verste av alt dette: I natt kjørte jeg min eldste sønn til Gardermoen. Nå sitter han i et fly på vei til Karibien, der han skal bo i en liten seilbåt sammen med fire kompiser. Midt i orkansesongen. Der skal han være helt frem til våren og båten skal seiles til Norge. Da snur han i døra og reiser videre til Chile. Å slippe ham ut i verden er så vanskelig. Jeg vet at det er slik det skal være, at det er riktig for ham å forlate redet, men det gjør det ikke noe enklere. Jeg har alltid vært plaget av katastrofetanker. Nå er det som om hjernen min har kortsluttet av tanken på alt som kan gå galt. Frynsete er egentlig bare forbokstaven.
Så her sitter jeg, med klump i halsen og tårer i øynene. Og med hjertet åpent. Takk til deg som tar deg tid til å lese. Jeg setter nemlig stor pris på å kunne åpne meg i dryppmailen. Jeg deler ikke for sympati. Jeg deler for terapi. Hvis du ikke har lest artikkelen til Lars Erik, håper jeg du gjør det. Og jeg håper at det kan inspirere deg til å være modig og åpne opp.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vær ærlig, vær sårbar, vær ekte. For ingen kan kjenne seg igjen i det perfekte.
Litt skjelven augustklem
Vibeke
P.S. Min nye bok, Digital formidling som funker, kom fra trykkeriet forrige uke, midt oppi alt sammen. Les mer her: https://www.universitetsforlaget.no/digital-formidling-som-funker Takk til alle dere som bidro med ønsker og tips til boken. Lansering blir 23. september kl. 15 – digitalt så klart. Hold gjerne av datoen, invitasjon kommer