28.05.2021

Den misfornøyde papegøyen

Papegøyen Peter kom flyvende hjem, opprørt og fortvilet.

«Hva er i veien?» spurte moren hans.

«Jeg hater det dumme nebbet mitt!» svarte han sint.

«Hvorfor hater du nebbet ditt? Jeg synes det er vakkert!» svarte moren smilende.

«Alle de andre fuglene har mye kulere nebb enn meg: Sigurd Skjestork, Per Pelikan, Harry Hauk, Fredrik Fink … Alle sammen!»

Moren til Peter ble stille. «Kanskje han har rett?», tenkte hun. De har faktisk veldig kule nebb alle sammen. Hun strøk ham over hodet og sukket.

«Du får dra og snakke med major Ara. Er det noen som kan hjelpe deg, så er det ham. Han er den klokeste av alle papegøyene, du finner ham i det høyeste treet i skogen. Han vet sikkert hva du kan gjøre.»

Peter fløy av gårde for å finne major Ara.

«Unnskyld meg, major», sa Peter til majoren. «Jeg har et problem.»

«Ja vel, hva er så problemet?» spurte den ærverdige fuglen.

«Jeg har et teit nebb. Hvorfor kan jeg ikke ha et kult nebb, sånn som Sigurd Skjestork, Per Pelikan, Harry Hauk eller Fredrik Fink?»

«Du har rett», svarte major Ara. «De har kule nebb. Si meg, Peter, liker du å spise ormer og krepsdyr?»

«Æsj, så ekkelt!» svarte Peter.

«Vel, det er det skjestorkens nebb er designet for. Hva med fisk?»

«Jeg kunne ikke tenke meg noe verre!» svarte Peter.

«Så pelikanens nebb ville heller ikke funke. Hva med kaniner og mus?»

«Blæh!»

«Ok, så du burde nok ikke drømme om haukenebb heller, da. Liker du små frø?»

«Det er ikke så ille, men favoritten min er paranøtter», smilte Peter og slikket seg rundt nebbet.

«Flaks for deg, Peter, jeg har noen paranøtter her. Vil du ha en?» spurte major Ara.

Peters øyne lyste opp. «Ja, takk!»

«Si meg, Peter, hvis du hadde hatt nebbet til en stork, en pelikan, en hauk eller en fink, tror du at du ville klart å spise den paranøtten?»

«Sannsynligvis ikke …», svarte Peter med munnen full.

«Du skjønner, unge papegøye, at du er designet på en spesiell måte, med visse ferdigheter og egenskaper og preferanser. Ikke kast bort tiden din på å være misunnelig på det alle andre har. Bare sørg for å vite hva du liker, og hva du er god til.»

 

Jeg har alltid vært «flink» til å ønske meg det andre har. Da jeg vokste opp, ønsket jeg meg et annet utseende, en annen kropp, en annen personlighet, et annet humør og andre ferdigheter. Jeg ønsket at jeg var smartere, vakrere, morsommere, at jeg hadde flere venner og var mer populær. Jeg drømte om å være lavere. Jeg drømte om å være skikkelig god til noe. Jeg drømte til og med om fregner. For det hadde jeg ikke.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var over. At jeg i dag er helt fornøyd med den jeg er. Men det ville vært løgn. Jeg beundrer så mange. Jeg skulle ønske at jeg også fikk til det de andre får til. Hver gang jeg går inn på sosiale medier, kjenner jeg på utilstrekkelighet. Det er vanskelig å la være å sammenligne. Og jeg tar meg i å ønske at jeg kunne være mer som dem der inne: Sprudlende, sosiale, kloke og suksessrike. Jeg vet det: Det er irrasjonelt og tullete. Innerst inne tror jeg det er mange som tenker som meg. Hvem vet, neste gang jeg legger ut et bilde fra et lykkelig øyeblikk, kan det være noen skulle ønske de var som meg?

En ting er sikkert: Jeg er glad for at ikke sosiale medier fantes da jeg vokste opp. Da hadde jeg trengt mer enn én «major Ara» i livet mitt. Et dårlig selvbilde lider i møte med «det perfekte». Men det perfekte finnes ikke. Det som er perfekt for noen andre, er sannsynligvis ikke det perfekte for deg.

I dag trengte jeg historien om papegøyen Peter. For jeg er skikkelig god på akkurat det jeg driver med. Selv om det ikke alltid kjennes sånn. Og jeg passer godt til det. Selv om det ikke alltid kjennes sånn. Jeg har funnet min vei, og den skal jeg fortsette å gå. Mot mitt mål. Jeg vet hva jeg liker, og jeg vet hva jeg er god til. Det må vel være det viktigste, eller hva?

Maiklem fra Vibeke

Your email address will not be published. Required fields are marked *