Det var en gang en veldig redd og feig gutt som oppsøkte en mester i kampsport og ba ham om å lære ham å være modig.
Mesteren så på ham og sa:
”Jeg vil lære deg å bli tapper og modig på en betingelse. I en måned skal du bo i en storby, og hver dag skal du gå rundt på gaten. Hvert menneske du møter skal du stoppe, se inn i øynene og høyt og tydelig fortelle hvor feig du er og alt du er redd for.”
Gutten ble fortvilet, for denne oppgaven var jo umulig – og veldig skremmende. I flere dager gikk han rundt og tenkte og rev seg i håret. Men å leve med sin feighet var han ferdig med; det var uutholdelig å være så feig. Så han bestemte seg for å reise til storbyen og utføre oppdraget.
De første dagene turte han ikke å stoppe et eneste menneske. Han gikk rundt i gatene med bøyd hode, og skulte opp på alle han møtte.
Men så en dag overkom han sjenansen, og stoppet en kvinne. Han holdt på å dø av skam og frykt i det han så på henne og fortalte om sin feighet. Og med neste person han stoppet gikk det litt lettere. For hver dag som gikk ble stemmen hans klarere, høyere og mer selvsikker. Og til slutt følte han seg ikke så redd for oppgaven lenger. Han fortsatte med oppgaven hver dag i en måned, og da hadde han helt klart å bli kvitt sin redsel og feighet. Gutten reiste så tilbake til mesteren, bøyde seg for ham og sa:
”Takk, lærer. Jeg er ferdig med oppgaven. Nå er jeg ikke redd lenger. Men hvordan visste du at denne merkelige oppgaven vil hjelpe meg?”
”Saken er,” sa mesteren og smilte, ”at feighet er bare en vane. Og ved å gjøre de tingene som skremmer oss, kan vi komme videre og overkomme vår frykt og våre redsler. Og nå vet du at det å være modig – det er også en vane.”
Vi har alle ting vi er redde for eller frykter. Når vi har feilet på noe en gang, er det vanskelig å gå løs på oppgaven igjen. For hva hvis jeg feiler en gang til? En av de tingene jeg har fryktet gjennom store deler av livet, er å prate foran en forsamling. Usikkerhet, sjenanse, rødming og skjelving kom over meg, og jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå situasjoner der jeg måtte presentere. I dag lever jeg av å stå på en scene, og jeg hjelper mennesker med å bli både tryggere og tydeligere i sine presentasjoner. Det viser seg nemlig at jeg ikke er alene.
På kurs i presentasjonsteknikk og retorikk møter jeg mange likesinnede. Og det er herlig å se hvor mye vi kan løfte oss ved hjelp av enkle teknikker. Det skal også være sagt at kurs i presentasjonsteknikk ikke bare er for de nervøse. Når autopiloten tar over, og du gjør ting av gammel vane, kan det være langt verre for tilhørerne. På autopilot rører vi ingen.
Sakens kjerne er at å mestre noe jeg har vært redd for er en helt spesiell følelse. Og det kan anbefales.