For lenge siden levde det en konge som bare hadde ett ben og ett øye. Han var intelligent og snill, og alle i hans rike levde et lykkelig og godt liv. En dag gikk kongen gjennom palasset sitt, og så portrettene av alle sine forfedre hengende på veggene. Han tenkte at en dag ville hans barn også gå gjennom palasset og se på disse portrettene. Men han manglet.
Kongen hadde ennå ikke fått sitt portrett malt. På grunn av hans fysiske ytre, var han ikke sikker på hvordan bildet av ham ville passe inn blant alle de andre.
Løsningen ble at han invitere alle kunstnerne fra sitt eget og mange andre kongedømmer til en konkurranse. Salen fylte seg med hundrevis av forventningsfulle malere og kunstnere. Kongen annonserte at den som kunne male et vakkert bilde av ham, ville få en klekkelig belønning og bildet sitt på veggen i palasset. Men ingen turte å gå frem for å prøve. De var redde for at de ikke ville klare å få kongen til å se vakker ut på bildet, og at han derfor ville straffe dem. De kom med unnskyldninger og avviste høflig invitasjonen. Noen snek seg forsiktig ut av døren.
Men en maler tok til slutt utfordringen. Han gikk opp til kongen, bukket dypt, og forkynte at han ville gjøre sitt beste for å lage et så vakkert maleri som kongen ønsket og fortjente. Kongen smilte fornøyd, og de andre kunstnerne skulte nysgjerrig på ham. Maleren stilte seg opp foran kongen med paletten i den ene hånden og penselen i den andre, og begynte arbeidet. Etter mange og lange timer, tok maleren et skritt tilbake, smilte fornøyd og sa at han var ferdig.
Spenningen i rommet var til å ta og føle på. Nervøs hvisking fylte salen. Hadde han klart å male et vakkert portrett til tross for kongens funksjonshemming og lite vakre ytre?
Maleren snudde sakte bildet mot kongen, og det gikk et lettelsens sukk gjennom forsamlingen. Kongen smilte. På bildet satt kongen på en hest med kun sitt ene ben synlig. I hendene hadde han en bue, og han siktet med pilen med sitt manglende øye lukket. Maleren hadde laget et vakkert portrett ved å fokusere på kongens styrker. Han fikk både belønning, heder og ære.
Moralen er både enkel og vanskelig: Å fokusere på styrker i stedet for svakheter, både hos oss selv og hos andre. Vi har alle både gode og dårlige sider, om enn ikke like åpenbare som i denne historien. Denne kongen og jeg er ikke alene om å ønske å vise våre gode sider fremfor de ikke fullt så gode. Jeg vil gjerne være både flink, snill, klok og vakker. Likevel er jeg ikke alltid det.
Jeg blir lei meg, skuffet og sint når jeg ikke lykkes. For meg er det mye enklere å fokusere på den ene negative kommentaren, den ene gangen jeg ikke når frem, eller den ene «morsomheten» som treffer meg i mellomgulvet fordi den gir næring til min indre kritiker – i havet av alt som går bra.
Og jeg jobber hele tiden med å vise meg fra min beste side. Derfor deler jeg ikke alle mine nederlag. Jeg forteller ikke om alle mine negative tanker eller redsler. Jeg legger ikke ut en «selfie» på en dårlig dag. Men kanskje er det nettopp disse tingene jeg burde dele?
Kanskje er det fra den andre siden maleren skulle ha malt kongen?
Jeg er enig i at jeg skal fokusere på styrkene mine, i stedet for å prøve å skjule svakhetene. Jeg vil gjerne la seirene telle mer enn nederlagene. Og jeg vil gjerne at andre skal være glad i meg – ikke på tross av mine svakheter, men også på grunn av dem. Nettopp fordi de er en del av meg. Da må jeg også tørre å vise dem.
Høstmørket er over oss. November er tung for mange, meg selv inkludert. Vis litt kjærlighet, folkens. Og husk at styrkene og svakhetene er der hos oss alle, begge noe skjult av og til.
Varme klemmer i en kald måned