En 10 år gammel gutt begynte å trene judo – til tross for at han hadde mistet sin venstre arm i en trafikkulykke.
Den enarmede gutten tok timer hos en gammel japansk judomester, og syntes selv han gjorde det ganske bra. Men etter tre måneder hadde han fortsatt bare lært ett eneste kast.
”Sensei,” sa gutten til slutt. ”Burde jeg ikke lære mer enn dette ene kastet?”
”Dette er det eneste kastet du kan,” svarte mesteren, ”men det er også det eneste kastet du trenger å kunne”.
Gutten forsto ikke helt, men fortsatte å trene. Et par måneder senere tok mesteren med seg gutten på hans første turnering. Overraskende nok gikk gutten av med seieren i de to første kampene – kun ved hjelp av dette ene kastet.
Og etter en lang dag med mange kamper, hadde gutten klart å komme helt til finalen!
I finalen var motstanderen større, sterkere og mer erfaren, og gutten virket raskt utkonkurrert. Redd for at han skulle bli skadet kalte dommeren en time-out, men den gamle judomesteren nektet. ”La ham fortsette”, sa han rolig.
Like etterpå var motstanderen uoppmerksom et øyeblikk, og gutten la ham i bakken – ved hjelp av sitt ene kast. Ingen kunne tro det: den enarmede gutten hadde vunnet turneringen!
I bilen på vei hjem spurte gutten læreren sin:
”Sensei, hvordan i all verden kunne jeg vinne turneringen ved hjelp av bare ett eneste kast?”
”Du vant av to grunner”, svarte mesteren. ” For det første har du perfeksjonert et av de vanskeligste kastene i judo. Og for det andre; det eneste kjente motangrepet er for motstanderen å ta tak i din venstre arm.”
Guttens store svakhet var rett og slett hans største styrke.
Kanskje er det slik for meg også? Kanskje er noen av mine feil, mangler og svakheter faktisk noe av min styrke? Noe av det som gjør meg unik? Det er i hvert fall en deilig tanke.