En kjøpmann streifet rundt på et marked, da han plutselig fikk øye på en svært fin kamel. Han gikk bort til mannen som solgte den, og etter en lang forhandling, forlot kjøpmannen markedet med kamelen i bånd og et stort smil om munnen.
Vel hjemme ba han tjeneren sin om å fjerne salen og vaske kamelen for ham.
Da tjeneren fjernet salen, falt en liten fløyelspose ned på bakken. Tjeneren plukket den opp, veide den i hånden og ropte på kjøpmannen.
– Se hva som lå gjemt under salen!
De åpnet posen forsiktig, og gispet da de oppdaget at posen var fylt med glitrende blanke edelstener i alle regnbuens farger.
– Det er en skatt! ropte tjeneren – Tenk at du trodde du bare kjøpte en kamel, og så fikk du alt dette med på kjøpet!
Kjøpmannen tenkte seg om mens han lot de blanke steinene trille forsiktig fra den ene hånden til den andre.
– Nei, sa han til slutt. – Jeg betalte for en kamel, ikke en pose med edelstener. Jeg må dra tilbake til markedet og gi dem tilbake til eieren.
– Men herre, han vet jo ikke hvor du bor! Kanskje han aldri får vite at du har dem! Du må beholde dem, herre. Tenk hva du kan få for dem!
Kjøpmannen ristet på hodet, la steinene tilbake i fløyelsposen, og gikk tilbake til markedet. Han fant mannen som hadde solgt ham kamelen, og holdt posen frem mot ham.
– Åååå, ropte mannen overrasket. – Jeg hadde helt glemt at jeg hadde gjemt posen under salen til kamelen. Tusen takk for at du kom tilbake med den. Som takk kan du få velge deg en diamant fra posen.
– Nei, det er ikke nødvendig, svarte kjøpmannen. – Jeg trenger verken takk eller belønning for å gi edelsteinene tilbake til han som eier dem.
Kjøpmannen sto på sitt, men mannen fortsatte å insistere på at han skulle plukke seg en diamant. Til slutt sa kjøpmannen:
– Nei, jeg vil ikke ha noe av deg. Faktisk tok jeg de to mest verdifulle diamantene ut av posen før jeg bestemte meg for å returnere den til deg.
Mannens ansiktsuttrykk endret seg, og han helte steinene ut og begynte å telle dem.
– Nei, alle diamantene og edelsteinene er her fortsatt! Svetten piplet fra den mørkerøde pannen hans. – Hvilke to mest verdifulle steiner var det du beholdt?
– Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg beholdt min ærlighet og min integritet, svarte kjøpmannen med et smil om munnen.
Det er ikke alltid lett å vite hva som er riktig og galt, og det er ikke alltid like lett å gjøre det som er riktig, selv om vi vet hva det er.
For meg er ærlighet og integritet to viktige verdier. Jeg liker at menneskene rundt meg sier ting som de er. Og jeg liker å holde det jeg lover. Likevel er det ikke alltid at ting blir slik vi hadde tenkt. Jeg lovet å sende ut denne dryppmailen i januar. Jeg lovet å sende ut invitasjonen til Holtskogkonferansen i januar. Det løftet har jeg ikke klart å holde.
I stedet for å forklare hvorfor eller unnskylde meg, vil jeg heller si: Takk for at du ventet.
Og: Jeg håper du har lyst til å være med.
Vibeke