I India har fem blinde menn en heftig diskusjon om hvordan en elefant ser ut. Ingen av dem har noen gang sett en elefant, men de har hørt dem nesten daglig. De vet er at elefanten er et stort dyr, at den har snabel som den bruker for å få tak i mat og drikke, og de vet at elefanten kan lage en høy lyd, omtrent som en trompet. En dag går de sammen til landsbyen for å komme til bunns i mysteriet.
De treffer en mann som eier en tam elefant, og for en liten sum penger får de lov til å kjenne på elefanten, for slik å lære seg hvordan den ser ut.
Når de står foran det store dyret, tar den første blinde mannen tak i beinet. Han kjenner på det og utbryter: «Elefanten er som et tre, som en tykk stokk!»
Den andre legger begge hendene på magen til elefanten og beveger dem bortover. «Nei, hva mener du med stokk?» sier han. «Den er mer som en vegg synes jeg.»
Den tredje blinde mannen stryker hånden langs den ene støttannen til elefanten. «Jeg forstår ikke hva dere snakker om. Elefanten er mer som et spyd. Den er glatt og spiss.»
Den fjerde mannen griper øret til elefanten. «Dette skjønner jeg ikke», sier han. «Elefanten er vel mer som en stor vifte, tynn og bevegelig.»
«Nei, nei, nei», sier den femte, i det han får tak i elefantens hale. «Elefanten er som et tau, som et tykt rep.»
Diskusjonene vil ingen ende ta. De fem mennene blir ikke enige om hvordan elefanten ser ut. Og hvem har egentlig rett?
Denne historien har jeg brukt i mine kurs og foredrag gjennom mange år. Når jeg stiller det siste spørsmålet, er det alltid lett for tilhørerne mine å svare: Alle!
Vi har alle vår unike oppfatning og opplevelse av verden rundt oss. Og på samme måte som mennene i historien har ulike oppfatninger av hvordan en elefant ser ut, kan vi tolke en situasjon eller et budskap helt ulikt. Av og til kan det være vanskelig å forstå at andre oppfatter noe på en helt annen måte. Og det kan være vanskelig å akseptere at min sannhet nettopp bare er det; min.
I det siste har jeg holdt mange kurs om hersketeknikker, konfliktforståelse og konfliktdempende kommunikasjon. Og historien er et godt bilde i disse kursene. Å skape felles forståelse er alltid målet. Men det er en vrien oppgave, særlig når vi blir sinte, frustrerte og når vi føler oss urettferdig eller feil behandlet.
Jeg liker å bruke historier og metaforer for å skape forståelse. Og med et skjevt smil om munnen innser jeg at de ofte handler om dyr. Det er elefanter, kameler, sjiraffspråk, «The four horsemen of the Apoclypse», og så videre. Et av tipsene jeg gir, handler om et annet dyr. Å ta på seg ørnevingene er nemlig en fin øvelse. Forsøk å få overblikk over hvordan situasjonen ser ut for en utenforstående, med skarpt blikk og rolig pust, akkurat som ørnen. Men så gjelder det å ta av seg ørnevingene før man kommer tilbake – ikke gå til angrep (som ørnen ville gjort), men saklig fortelle om observasjonene du har gjort.
Kommunikasjon kan være enkelt på papiret, men er noe av det vanskeligste vi driver med.
Jeg lyder både navnet kommunikasjonsekspert og formidlingsdronning. Likevel går jeg på trynet gang på gang. Men jeg øver i hvert fall.