En gang var det to krigende indianerstammer i Andesfjellene; en som bodde i lavlandet, og en som bodde høyt oppe i fjellene. En dag invaderte fjellfolkene lavlendingene. Som en del av plyndringen kidnappet de en baby fra en av kvinnene der, og tok spedbarnet med seg opp i fjellene.
Lavlendingene visste ikke hvordan de skulle klatre i fjellet. De kjente ikke stiene som fjellfolket brukte, visste ikke hvilke røyser og fjellsider som var farlige, og ante ikke hvordan de skulle finne landsbyene som lå godt gjemt i det bratte terrenget.
Likevel sendte de ut sine beste krigere for å bringe barnet hjem igjen. Mennene prøvde først en metode for å klatre oppover de bratte fjellveggene, deretter en annen. De prøvde en sti, deretter en annen. Etter flere dagers iherdig innsats hadde de imidlertid ikke kommet lenger enn noen hundre meter.
Med en følelse av håpløshet og hjelpeløshet, bestemte mennene seg for at kampen var tapt. Nederlaget var stort, og de forberedte seg på å klatre ned igjen til landsbyen med de dårlige nyhetene.
Mens de pakket sammen utstyret sitt og gjorde seg klare for nedstigningen, så de barnets mor komme mot dem. Hun skrittet forsiktig nedover en fjellsti mens hun holdt seg fast i steiner i fjellsiden. Plutselig oppdaget de at hun hadde barnet sitt knyttet godt fast på ryggen. Hvordan kunne det ha seg? Hvordan hadde hun fått til dette?
En av krigerne hilste henne og sa: «Vi klarte ikke å bestige fjellet. Hvordan kunne du gjøre det, når vi; de sterkeste og dyktigste mennene i landsbyen, ikke kunne?»
Kvinnen så på ham, trakk på skuldrene og sa: «Det var ikke din baby.»
På onsdag er det 17 år siden jeg ble mamma for første gang. Forrige uke feiret vi at minstemann ble 6 ½. Det er ingenting som betyr så mye for meg som de to gutta mine. Ingenting som gjør meg stoltere, og ingenting jeg ville kjempet hardere for. Å være mamma er også den vanskeligste oppgaven jeg har. Det er vanskelig å finne balansen; gi slipp, gi råd, la eldstemann klare seg selv, reise på egenhånd, ta egne valg, men også være streng, sette grenser, og stole på. Pushe minstemann til å bli mer selvstendig, lære ham at han også har en stemme, akseptere, respektere, støtte, og si de riktige tingene. Videreføre verdier, la dem være barn, la dem være voksne, la meg overtale, overtale dem, bestikke, forvente, innrømme feil, lytte bak ordene, gi kjærtegn, være sårbar, være forbilde, heie, ta meg sammen, smile bak tårer. Si ja når jeg vil si nei og si nei når jeg vil si ja. Vise ubetinget kjærlighet når jeg er sint eller sliten. Være der. Og samtidig reise bort, la pappaene og andre ta ansvaret, vite at det går bra, kjenne at de klarer seg uten meg.
Jeg ville gladelig klatret ethvert fjell for å redde dem. I likhet med mange andre mødre og fedre. Eierskap gir større engasjement, pleier jeg å si i mine foredrag. Og det gjelder ikke bare barna våre. Det gjelder arbeidsoppgaver, mål, veier til målet, arbeidsmiljø og relasjoner. For å nevne noe. Det handler om å ta ansvar for noe, og jobbe frem ekte eierskap til det. Jeg tror ikke det finnes grenser for hva vi kan få til, om vi virkelig setter følelsene i sving.
Jeg har i hvert fall mye å lære av foreldrerollen i de delene av livet som ikke gjelder barna mine.