I april 1912 sto filosof og professor George Santayana i et stappfullt klasserom på Harvard. Det var hans siste forelesning på universitetet, der han selv hadde fullført sin doktorgrad i 1889, og undervist siden. Han var en høyt respektert og populær lærer, og det var en vemodig og følelsesladd gjeng som satt tett i tett for å få med seg hans siste forelesning.
Han var i ferd med å avslutte en tankerekke da øynene hans vandret mot vinduet. Solen skinte fra skyfri himmel. Utenfor vinduet så han en gullfarget forsythia som lyste mot ham blant gjørmete snøflekker. Han stoppet brått, tok opp hatten, hanskene og spaserstokken, og gikk mot døren. Der snudde han seg mot forsamlingen. «Mine herrer,» sa han høytidelig. «Jeg er dessverre ikke i stand til å fullføre den setningen. Jeg har nettopp oppdaget at jeg har en avtale med april.»
Noen ganger er her og nå viktigere enn planer og forpliktelser. Noen ganger må vi si nei til noe, for å kunne si ja til noe annet.
Santayana er grunnen til at jeg nå forlater PC’en og går ut i våren.
Jeg velger meg april, akkurat som Santayana og vår egen Bjørnson. Men nå må jeg skynde meg, for den er snart forbi.
Aprilklem fra Vibeke
Har du ikke hørt om ham før? Santayana er et av de viktigste navnene innen filosofi, litteratur og kritisk nyrealisme fra første halvdel av 1900-tallet. Han er kanskje mest allment kjent for sitatet “Those who cannot remember the past, are condemned to repeat it”, som blant andre Churchill har brukt i sine taler.