Rett utenfor en stor by, lå det et lite forsted. Her lå det en liten, idyllisk gate med gamle hus omkranset av store hager. Gikk du bortover gaten, ville du se at de fleste hagene så like ut, og endte i et bredt fortau med lønnetrær. Det som ville ha overrasket deg, var at ingen så ut til å bry seg om hagene sine. Plenene var gjengrodd, ugresset vokste vilt, og hekkene trengte sårt en omgang med hekksaksen.
Det så stygt ut, men når naboene så på sin egen hage, og deretter mot naboenes hage, trakk de på skuldrene og lo oppgitt. Det var jo ingen som brukte disse hagene noe særlig uansett. Fordi alle hagene så like ille ut, følte ingen seg tvunget til å gjøre noe.
Så flyttet Anna inn i et av husene.
Hun stilte seg opp på verandaen foran inngangen, og skulte utover hagen. Så fant hun frem gressklipperen og jobbet seg gjennom det høye gresset, hele veien ned til fortauet. Deretter tok hun på seg hanskene og fjernet ugresset. Til slutt viftet hun med en stor, skinnende hekksaks og begynte å trimme hekkene sine.
Dagen gikk mot slutten, og hun gikk inn i huset for å ta en velfortjent hvil, fornøyd med seg selv og dagens innsats. I morgen ville hun plante nye blomster i bedene. Utenfor så hun nysgjerrige naboer som liksom gikk tilfeldig forbi og tittet inn i den velpleide hagen.
Etter noen få dager skjedde det noe interessant.
En etter en begynte naboene å trekke ut i hagene sine, og lyden av gressklippere kunne igjen høres om ettermiddagene.
Etter noen måneder var gaten som forvandlet. Det som før hadde vært en rotete, lite tiltalende samling av hus bak overgrodde hager, var blitt til en vakkert vedlikeholdt allé.
Forskjellen?
Én person brydde seg og viste alle andre hva som kunne oppnås med litt hardt arbeid.
Det er lett å se på verden rundt oss og tenke at fordi ingen andre bryr seg, trenger ikke du heller å bry deg.
Likegyldighet avler likegyldighet. Hat avler hat. Og kjærlighet avler kjærlighet.
Vi kan alle være med på å påvirke verden. Det er viktigere i dag enn noensinne. Som Arnulf Øverland skrev: «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»
Retten til å få være den man er, og få elske den man vil, er alles kamp.
Jeg kjenner at jeg er tom for ord. Så jeg vil bare gi deg en liten, enkel oppfordring:
Spre litt ekstra kjærlighet i sommer, kjære dryppmailleser. Verden trenger den.