En klok filosof vandret gjennom skogen sammen med en ung, lærevillig mann. De diskuterte viktigheten av uventede møter. Filosofen fortalte at alt rundt oss gir oss en mulighet til å lære noe.
I samme øyeblikk passerer de en liten gård i en lysning. Rundt gården var det overgrodde jorder, og i enden av lysningen sto en forfallen låve. Selv om gården hadde en nærmest perfekt plassering, var den helt nedslitt. Den så nesten forlatt ut.
«Bare se på dette stedet», sa den unge mannen. «Det jeg lærer av å se på denne gården, er at det finnes mennesker som lever som i paradis, men de vet ikke hvor heldige de er, og derfor lar de ting forfalle og lever under dårlige forhold.»
«Verden er ikke alltid slik du tror den er», svarte filosofen. «Du må prøve å undersøke årsaken til at det er slik. Vi kan bare forstå verden når vi forstår årsaken til tingenes tilstand.»
De banket på døren til den forfalne gården, og ble møtt av bonden og frua. Bak dem sto fire skitne barn, alle kledd i fillete klær. De hilste høflig, men skeptisk.
«Dere bor her midt i skogen, uten butikker eller utsalg i nærheten», sa filosofen til den overraskede bonden. «Hvordan overlever dere?»
Bonden smilte. «Jo, nå skal du høre. Vi er så heldige å ha ei ku som gir oss flere liter melk hver dag. Noe av melken selger vi eller bytter mot mat i nabobyen. Med melken som blir igjen lager vi ost, yoghurt og smør til oss selv. Og på den måten klarer vi oss fint.»
Filosofen takket for svaret, så seg tankefullt rundt, vinket med seg den unge mannen og forlot gården.
Da de gikk bortover stien som førte bort fra gården, sa filosofen til den unge mannen: «Ta med deg kua, og led den bort til stupet der borte. Når du er kommet helt frem til kanten, dytter du den over.»
«Men …», protesterte den unge mannen. «Kua er familiens viktigste eiendel – og den eneste verdien de har!»
Filosofen svarte ikke, bare nikket mot kua.
Uten å se andre alternativer, gjorde den unge mannen som han hadde blitt fortalt. Han dyttet kua over kanten – og den falt i døden …
Den traumatiske hendelsen forble etset inn i hukommelsen til den unge mannen. Mange år senere var han blitt en vellykket forretningsmann, og han bestemte seg for å dra tilbake til åstedet. Han ville fortelle familien hva som hadde skjedd, be om tilgivelse og hjelpe dem økonomisk.
Forestill deg overraskelsen hans da han fant stedet forvandlet til det mest velholdte sted på jord. Trærne blomstret, gården var utbygget, barn lekte i et lekestativ, og foran den nymalte låven sto det parkert en blank bil. Fortvilet tenkte han at den stakkars familien måtte ha blitt tvunget til å selge gården for å overleve. Han banket på og ble møtt av en vennlig tjener.
«Hva skjedde med familien som bodde her for ti år siden?» spurte han.
«De eier fortsatt stedet», svarte tjeneren.
Bonden kom mot døren, og den unge mannen kjente ham straks igjen. Ivrig spurte han: «Hvordan har dere klart å forbedre gården så drastisk? Hva har skjedd?»
«Vel», svarte bonden. «Vi pleide å ha ei ku, men den falt ned stupet der borte og døde. Så, for å forsørge familien måtte jeg plante urter og grønnsaker. Plantene brukte litt tid på å vokse, så jeg begynte å hugge trær for å selge veden. Da måtte jeg selvsagt kjøpe ungtrær for å erstatte dem. Det minte meg på at barna trengte nye klær, og jeg bestemte meg for å prøve å dyrke min egen bomull. Jeg hadde et vanskelig første år, men da tiden var kommet for innhøstning, kunne jeg selge både grønnsaker, bomull og urter. Jeg ante ikke hvilket potensiale denne gården hadde. Det var egentlig litt flaks at den kua døde!»
Jeg beklager den brutale historien denne gangen, men jeg synes det er en fin påminner om at noen ganger kan vi bli avhengige av ting som egentlig holder oss tilbake.
Noen ganger må vi legge bak oss vaner, perspektiver, relasjoner eller jobber for å nå vårt fulle potensiale. Vi må si farvel til noe (godt) for å kunne hilse noe annet (potensielt bedre) velkommen.
Denne historien traff meg ekstra godt akkurat nå. Jeg er takknemlig for jobben jeg har, jeg trives med det jeg gjør, jeg gjør det bra, jeg overlever økonomisk og har det fint. Jeg har fått til mye. Samtidig har jeg en drøm. En drøm om noe annet. Må jeg gi slipp på det ene for å kunne oppnå det andre?
En utslitt sannhet forteller at du vet hva du har, men ikke hva du kan få. For all del: Noen ganger er absolutt ikke gresset grønnere på den andre siden. Men kan du ta sjansen på ikke å vite det? Har du kanskje ei ku du trenger å sparke utfor stupet?
Smilende novemberhilsen fra
Vibeke