Det var en gang en konge, som til tross for sitt luksuriøse og problemfrie liv, var dypt ulykkelig. En dag observerte kongen en tjener som sang fornøyd mens han utførte sine plikter. Kongen ble fascinert og nysgjerrig. Hvorfor var han, landets øverste hersker, ulykkelig og misfornøyd, mens en ussel tjener hadde så mye glede? Han stoppet tjeneren i sitt arbeid.
«Hvorfor er du så glad?» spurte kongen.
«Deres majestet» bukket tjeneren. «Jeg er ikke mer enn en ydmyk tjener, men min familie og jeg trenger ikke så mye. Vi har tak over hodet og mat nok til å fylle magene, og det gjør meg glad og fornøyd».
Kongen var misfornøyd med svaret. Så enkelt kunne det vel ikke være?
Senere samme dag søkte han råd hos sin mest pålitelige rådgiver. Etter å ha hørt om kongens ulykke og tjenerens lykke, sa rådgiveren:
«Deres majestet, jeg tror ikke tjeneren er medlem av 99-klubben»
«99-klubben?» spurte kongen nysgjerrig.
«Deres majestet, for å få vite hva denne klubben virkelig er, må du legge 99 gullmynter i en pose og la den stå utenfor denne tjenerens dør.»
Kongen hadde mer enn nok gullmynter til å avse 99 av dem, så han beordret rådgiveren til å gjøre som han hadde forklart.
Morgenen etter fant tjeneren posen utenfor døren sin. Da han åpnet den, brøt han ut i et gledeshyl. Så mange gullmynter! Han tømte myntene ut på bakken, og begynte å telle dem. Etter å ha telt dem gjentatte ganger, var han sikker på at det var 99. Det var da rart. Hva kunne ha skjedd med den siste gullmynten? Ingen ville vel legge 99 gullmynter i en pose? Han begynte å lete, men fant ingen flere mynter. Til slutt var han utmattet, frustrert og rådvill. Han bestemte seg for at han måtte jobbe hardere enn noen gang for å tjene inn den siste gullmynten og fullføre samlingen.
Fra den dagen ble tjenerens liv forandret. Han var overarbeidet, gretten, og han skjente på familien sin. Han sluttet å synge mens han jobbet.
Da kongen ble vitne til tjenerens triste transformasjon, ble han enda mer forvirret. Han gikk tilbake til rådgiveren sin og ba om hjelp til å forstå.
«Deres majestet, tjeneren har nå offisielt blitt medlem av 99-klubben.» Han fortsatte: «99-klubben er et navn gitt til de menneskene som har nok til å være lykkelige, men som likevel aldri blir fornøyde. De lengter og strever alltid etter nok en gullmynt, og forteller seg selv at «om jeg bare får en til, da vil jeg bli lykkelig». De vil alltid ha mer, og derfor blir de aldri fornøyde med det de har.»
Mye vil ha mer, sier vi på norsk. Og jeg kjente på det da jeg leste denne historien. Jeg drømmer om en hytte, et sted å reise til i helgene. Kan vi klare mer i lån, mon tro? Jeg titter på januarsalget på nett. Er det ikke noe jeg trenger, mon tro?
Kanskje er det en reaksjon på tiden vi er inne i. At jeg prøver å kompensere for andre ting jeg savner. For jeg savner. Akkurat som du sikkert gjør.
Og jeg sier ikke at du ikke skal savne. Eller lengte. Eller ønske. Men har du tak over hodet og mat i magen, har du mer enn mange. Har du en jobb å gå til, har du mer enn mange. Har du noen å dele bolig med, har du mer enn mange. Har du vært ute og reist de siste årene, har du opplevd mer enn mange.
De fleste jeg kjenner er heldige. Griseheldige faktisk. Er du en av dem, nyt det.
Jeg vet ikke hvordan 2021 blir. Men jeg vet dette: De neste månedene vil bli bedre om jeg er takknemlig for det jeg faktisk har. Drøm gjerne. Gled deg gjerne. Likevel: Nå er nå.
Januarklem fra Vibeke