21.06.2015

Ørnen i hønsegården

reflection_a

En bonde fant en gang et ørneegg som han la i reiret til gårdshøna sammen med de andre eggene hun lå og ruget på. Etter noen dager klekket ørneegget sammen med de andre kyllingeggene. Ørneungen trodde naturlig nok han var en del av søskenflokken, og levde deretter. Under hele oppveksten gjorde ørnen som kyllingene; han lette i jorden etter mark og insekter, han klukket og kaklet, flakset med vingene og svingte på halefjærene.

Tiden gikk, og ørnen vokste til. En dag han var ute og lette etter mark med en av sine mange brødre, tittet han opp mot himmelen. Plutselig så han en majestetisk og flott fugl fly rundt der oppe på den skyfrie himmelen, grasiøs og sterk. ”Hva er det?” spurte han. ”Det er ørnen, kongen av fugler. Han tilhører himmelen, mens vi tilhører jorden” svarte hans kyllingbror.

Herfra har denne historien to alternative avslutninger. I den ene fortsetter ørnen der han slapp; med å lete etter mark og insekter, og leve resten av livet sitt sammen med kyllingene – som han tror han selv er. Kanskje føler han for alltid et savn han ikke kan forklare? Eller kanskje er han lykkelig med sine kyllingbrødre til sine dagers ende?

I den andre avslutningen klarer ikke ørnen å glemme det vakre synet av fuglen på himmelen, og en dag går han ned til dammen for å drikke vann. Der ser han sitt eget speilbilde i vannet, og ser at han er til forveksling lik den store, flotte fuglen. Han begynner å teste vingene sine, å fly oppover mot himmelen, lengre og lengre, og til slutt flyr han høyt og grasiøst over hønsegården. Han innser at han er en ørn, og ikke en kylling. Han forlater hønsegården og lever lykkelig sammen med andre ørner resten av livet. Eller føler han for alltid et savn han ikke kan forklare?

Og moralen er kanskje at vi blir lik de vi omgås? Eller kan lede oss til spørsmålet: har du vinger du ikke får brukt?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *