06.04.2017

Opprøret i Hansens kropp

I byggmester Hansens 87 kilo tunge kropp begynte en dag alle kroppsdelene å gjøre opprør mot magen hans.

”Din lathans!” sa hendene. ”Vi jobber hele dagen lang, vi sager og hamrer og løfter. Om kvelden er vi fulle av blemmer og rifter, leddene våre verker, og vi er dekket med skitt. Og du bare sitter der og koser deg med all maten.”

”Vi er enige!” ropte føttene. ”Forestill deg hvor såre vi blir, der vi går frem og tilbake hele dagen lang. Og du bare stapper i deg, din grådig gris, slik at du blir så mye tyngre å bære på.»

”Det er riktig!” klynket munnen. ”Hvor tror du all maten som du elsker kommer fra? Det er jeg som må jobbe med å tygge den, og så snart jeg er ferdig suger du det hele ned til deg selv. Kaller du det rettferdig?”

”Og hva med meg?” brølte hjernen. ”Tror du det er lett å være her oppe, finne ideer og løsninger, og tenke på hva det neste måltidet skal være og hvordan jeg skal lage det? Og likevel får jeg ingenting igjen for mine anstrengelser!”

En etter en ropte alle kroppsdelene sin klage mot magen, som ikke sa noe i det hele tatt.

”Jeg har en idé,” hjernen plutselig. ”La oss alle gjøre opprør mot den late magen, og slutte å jobbe for den.”

”En kjempeidé!” ropte de andre kroppsdelene og organene. «Vi skal vise deg hvor viktige vi er, din snylter. Så vil du kanskje lære deg å bidra litt.”

Så sluttet de alle å fungere. Hendene nektet å løfte og bære. Føttene nektet å gå. Munnen lovet ikke å tygge eller svelge en eneste bit. Og hjernen sverget at den ikke ville komme opp med noen flere lyse ideer. Først knurret magen litt, slik den alltid gjorde når den var sulten. Men etter en stund ble det stille.

Byggmester Hansen følte seg syk. Han klarte ikke å bevege seg, beina var som bly, og han klarte ikke å bevege hendene. Han kunne ikke engang åpne munnen. For hvert minutt som gikk, ble han mer og mer engstelig. Jeg kommer til å sulte i hjel, tenkte han, før han gikk inn i en dyp søvn.

Ettersom timene og dagene gikk, ble hendene, føttene, munnen og hjernen svakere og svakere. I begynnelsen hånet de magen med jevne mellomrom, men etter hvert hadde de ikke krefter til det.

Etter flere dager hørtes en svak stemme fra føttene.

”Det kan være at vi tok feil,” sa de. ”Kanskje magen har jobbet og bidratt på sin måte hele tiden?”

«Jeg tenkte akkurat det samme,” mumlet hjernen. ”Det er sant at han har fått all maten, men det kan virke som om han har sendt det meste rett tilbake til oss.”

”Vi kan like godt innrømme at vi har tatt feil,” sa munnen forsiktig.

”La oss komme oss tilbake i arbeid,” ropte de sammen.

 Byggmester Hansen våknet. Til sin lettelse oppdaget han at føttene hans kunne gå igjen. Hendene hans kunne gripe, munnen kunne tygge, og hjernen hans kunne nå tenke klart igjen. Han begynte å føle seg mye bedre.

”Vel, dette er en lærepenge for oss alle,» tenkte munnen idet den fylte magen med frokost. ”Enten jobber vi sammen, eller så fungerer ingenting i det hele tatt.”

Det er ikke alltid lett å se viktigheten av arbeidet menneskene rundt oss gjør, spesielt i store bedrifter. Vi kan høre de ansatte klage over at kundesenteret er en flaskehals, at IT-avdelingen er noen trege særinger, at regnskapsavdelingen hemmer det kreative arbeidet. Og ledergruppen? Nei, de gjør jo ingenting i det hele tatt… En stor bedrift er akkurat som en organisme, der alle delene er avhengige av hverandre. Kanskje kan denne historien være noe å innlede neste samling med?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *