En stor Zen mester, øverste leder i det viktige klosteret Mayu Kagi, eide en katt som var hans store kjærlighet i livet. Katten var med i alle meditasjoner og alle ble vant til at den var der. En morgen fant de mesteren død, og den eldste av hans disipler overtok ledelsen.
”Hva skal vi gjøre med katten?” spurte de andre munkene. For å ære sin gamle mester, ble det bestemt at katten skulle få fortsette å være med i meditasjonsklassene. Mange år gikk. Katten døde, men alle var så vant til at katten hadde vært med at en ny katt ble introdusert. I mellomtiden hadde ryktet gått, og andre klostre og templer hadde begynt å ta med en katt i meditasjonene fordi de trodde at dette ville gjøre noe med kvaliteten på meditasjonene. En universitetsprofessor utviklet en teori (som ble allment godtatt) om at en katt hadde evnen til å øke den menneskelige konsentrasjon, samt å fjerne negativ energi.
En generasjon passerte og tradisjonen med å ha en katt med i meditasjonen var kjent overalt. Så kom en Zen mester til Mayu Kagi som var allergisk mot kattehår. Han bestemte at katten måtte fjernes. Alle protesterte, men mesteren insisterte. Meditasjonene ble utført som før, til tross for at katten manglet. Gradvis begynte klostre og skoler som var på jakt etter nye ideer og metoder å fjerne katten. Over de neste tjue år ble det skrevet mye om ”Viktigheten av å kunne meditere uten katt”.
Et nytt århundre passerte og katten forsvant helt fra meditasjonsritualene. Men det tok altså 200 år å returnere til det normale. Alt fordi, i hele denne perioden, hadde ingen tenkt på å stille spørsmålet om hvorfor katten egentlig var der.
En tankevekkende historie, hvis du stopper opp litt. Hvorfor gjør vi det ”sånn” her i denne bedriften? Enhver bedrift og enhver person har sine faste mønstre og vaner. Sin måte å gjøre ting på. Men må det alltid være slik? Hva ville skje hvis du tok bort ”katten” – og tenkte litt annerledes?
Og en annen refleksjon: den kan ta tid å gjennomføre endringer… 🙂