02.03.2015

Haien på fiskerbåten

other-sharks-shark-fish_303616

Japanerne har alltid elsket fersk fisk. Men havområdene rundt Japan har hatt for lite fisk til å dekke det store behovet. For å skaffe nok fisk til den japanske befolkningen, måtte fiskebåtene bli større og gå lengre ut. Her oppsto det i sin tid et problem. Jo lengre fiskerne måtte dra, jo lenger tid tok det å få fisken tilbake til land. Hvis tilbaketuren tok mer enn et par dager, var ikke fisken lenger fersk, og japanerne likte ikke smaken.

For å løse dette problemet, installerte fiskerne frysere på sine båter. Fryserne tillot båtene å gå lengre ut og være borte lenger. Men japanerne kunne smake forskjellen mellom fersk og frossen fisk, og de likte ikke fisken som hadde vært frossen. Den frosne fisken ble derfor solgt til en lavere pris, og fiskerne fikk lavere inntekter. Da installerte fiskeriselskaper saltvannstanker i båtene. De ville fange fisk og plassere dem i de store tankene, for slik å kunne selge helt fersk fisk selv etter lange turer til havs. Men etter litt febrilsk svømming rundt i tanken, sluttet fisken å bevege seg. Da de ankom havnen var fisken levende, men sliten og kraftløs. Og japanerne kunne smake forskjellen. De foretrakk smaken av livlig og fersk fisk, ikke utmattet fisk.

Så hvordan klarte japanske fiskeriselskaper å løse dette problemet? Hvordan får de fersk fisk med den friske smaken til Japan? For å holde på den ferske fiskesmaken, plasserer fortsatt japanske fiskeriselskaper fisken i tankene. Men nå plasserer de også en liten hai i hver tank. Haien spiser en del fisk, men det meste av fisken kommer til havn i en svært livlig tilstand. Og japanerne får den fisken de liker. 

Akkurat som den japanske fisken trives vi mennesker best i et utfordrende miljø. Da holder vi oss friske og raske, og lærer å tilpasse oss nye situasjoner og utfordringer. Det er slik vi vokser og utvikler oss.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg liker perioder der alt ”går på skinner”. Når jeg gjør ting jeg kan og får til, og når verden ikke går meg imot. Men uten utfordringer vil jeg stagnere! Da går jeg inn i det vi kaller for ”behagsonen”, der jeg gjør det som er forventet av meg, men ikke stort mer. Jeg setter på autopiloten, og da smaker jeg ikke lenger like friskt! Når jeg har nådd mine mål må jeg sette meg nye.

Å være et forutsigbart vanemenneske kan være ypperlig til tider. Men jeg kan ikke bli der. Utfordringer og sunn konkurranse holder oss friske og glade! Bedagelig anlagt som jeg er søker jeg ofte minste motstands vei. Da er det godt å komme over en historie som denne, som minner meg om at jeg må fortsette å gå fremover.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *