En liten gutt fant en sommerfuglpuppe i hagen. Til hans store forskrekkelse så han at sommerfuglen var på vei til å bryte seg ut. Han kunne se den røre på seg der inne! Han satte seg ned og ventet. Men det gikk sakte. Veldig sakte.
Etter en lang stund hadde sommerfuglen bare klart å lage seg et bitte lite hull, og det så ut som om den ikke kom til å klare å komme seg ut. Etter enda en lang stund uten noe særlig fremdrift, bestemte gutten seg for å hjelpe sommerfuglen.
Han løp inn og hentet en liten saks. Han tok forsiktig puppen i hånden, og klippet hullet større.
Og nå klarte sommerfuglen å komme seg ut!
Men den så så rar ut. Kroppen var oppsvulmet, og vingene små og slappe. Gutten så på sommerfuglen som kravlet forvirret rundt på bakken. Det tar sikkert bare litt tid før den blir normal, tenkte han. Men sommerfuglen forble deformert. Og den lærte seg aldri å fly.
Det den lille gutten ikke var klar over, i sitt godhjertede forsøk på å hjelpe, var at en sommerfugls kamp for å komme ut av puppen, er det som presser væsken fra kroppen og ut i vingene. Det er kampen som gjør den i stand til å fly.
_____
Denne historien fortalte jeg til min eldste sønn i hans konfirmasjon i fjor høst. Som mamma er det nemlig så vanskelig å la være å hjelpe til. Jeg er utålmodig, og vil så gjerne hjelpe.
Jeg maser, jeg bekymrer meg, jeg sender med ekstra tøy, ekstra drikke, ekstra godis, ekstra mat. Jeg overfører penger. Jeg kommer med formaninger og hundre tusen gode råd.
Men innerst inne vet jeg at han må gjøre sine egne erfaringer. At han må begå sine egne feil. At han må slite litt. Det er bare så innmari vanskelig å ikke finne frem saksen.
Noen ganger er det motstand og kamp vi trenger for å bli i stand til å fly.
Dette gjelder ikke bare barna våre. Det gjelder partnere, familie, kollegaer, ledere, venner og nettverk. Noen ganger må vi ta et steg tilbake, og la dem kjempe kampene sine, selv om de gjør det på en annen måte enn vi ville ha gjort. Dog kan det være godt med både råd, heiarop og støtte når det virkelig trengs.