01.11.2017

Gutten og epletreet

For lenge siden fantes det et stort epletre som vokste i en liten skog i utkanten av en by. En liten gutt likte å komme til skogen og leke der. Hver eneste dag besøkte han epletreet; han klatret i det, han spiste eplene, han sov i skyggen under det. Han var glad i treet, og treet likte godt at han kom og lekte der. Tiden gikk, den lille gutten ble større, og han sluttet å gå til skogen for å leke. En dag gikk gutten forbi treet, og stoppet.

”Kom og lek med meg”, sa treet.

”Jeg er ikke et lite barn lenger”, svarte gutten. ”Jeg leker ikke med trær. Jeg vil ha ordentlige leker. Og da trenger jeg penger.”

”Jeg har ikke penger”, svarte treet. ”Men du kan plukke eplene mine og selge dem. Da får du penger til å kjøpe det du har lyst på.”

Gutten lyste opp, klatret fort opp i treet og plukket alle eplene han kunne bære, før han forsvant.

Flere år gikk før gutten nok en gang kom bort til epletreet. Nå var han blitt en ung mann.

”Kom og lek med meg”, sa treet.

”Jeg har ikke tid til å leke”, svarte han. ”Jeg må jobbe for å forsørge familien min. Vi trenger et hjem. Kan du hjelpe meg?”

”Jeg har ikke et hus”, svarte treet. ”Men du kan kutte av alle grenene mine og bygge et hus med dem.”

Den unge mannen kuttet alle grenene av treet, og forsvant igjen.

En varm sommerdag kom den unge mannen tilbake til treet. Han var blitt en voksen mann.

”Kom og lek med meg”, sa treet.

”Jeg er for gammel til å leke”, svarte mannen. ”Jeg vil seile på sjøen og slappe av. Kan du gi meg en båt?”

”Jeg har ingen båt, men du kan bruke stammen min til å lage en”, svarte treet.

Mannen hugget treet ned ved roten, bygde seg en båt, og forsvant.

Mange år senere kom gutten tilbake til treet igjen. Han var nå en gammel mann.

”Jeg beklager, men jeg har ikke noe mer å gi deg”, sa treet. ”Jeg har ingen epler å gi deg…” ”Jeg har ingen tenner å bite med”, avbrøt den gamle. ”Jeg trenger bare et sted å hvile. Jeg er sliten.”

”Kom og sitt på stubben min og hvil deg”, sa treet. Den gamle satte seg ned og smilte, og begge var lykkelige.

Dette er ikke bare en historie om en gutt og et epletre; det er en historie om foreldre. Det er en historie om mine foreldre.

Da jeg var liten elsket jeg å leke med dem; jeg ville helst være sammen med dem hele tiden. Da jeg ble ungdom overså jeg dem, og da jeg ble stor nok forlot jeg dem. Gjennom mange år kom jeg tilbake når jeg trengte dem. Og de var der for meg hver eneste gang. Fortsatt stiller de opp for meg – uansett hva det gjelder. De vil alltid prøve å hjelpe meg, og gi meg det de kan for at jeg skal ha det bra. Noen ganger handler det bare om et sted jeg kan sette meg ned og hvile, og vite at jeg er elsket.

Mine foreldre har vært lykkelig gift i 50 år. Det glitrer fortsatt i blikkene de sender hverandre. De er heldige som har hverandre, og jeg er heldig som har dem. Denne historien er ment som en hyllest og en takk, for alt de har gjort og alt de er. De er mine forbilder, min inspirasjon og min trygge havn.

Takk, mamma og pappa.

  1. 1

    Harald Martiniussen

    26.11.2017

    Tusen takk for en vakker og sann historie. Kjente meg igjen

  2. 2

    Vibeke Holtskog

    26.11.2017

    Takk for hyggelig tilbakemelding, Harald 🙂 Tror mange kjenner seg igjen i denne… Klem fra Vibeke

Your email address will not be published. Required fields are marked *