28.02.2017

Den ødelagte vannkrukken

En vannbærer i India hadde to store krukker. Krukkene hang på hver sin side av en solid stokk, og hver dag fylte vannbæreren de to krukkene med vann fra kilden og bar dem til sin herres hus. En av krukkene hadde en ganske stor sprekk i bunnen, mens den andre var helt tett. På den lange veien fra vannkilden til huset rant vannet sakte men sikkert ut av krukken med sprekk i. Når vannbæreren var vel fremme var den ødelagte krukken bare halvfull.

Den tette og perfekte krukken var selvfølgelig ganske stolt over alltid å kunne levere, mens den ødelagte krukken var skamfull over ikke å være perfekt og lei seg for bare å kunne levere halvparten av det den andre gjorde. Etter tre år i denne misfornøyde tilstanden, tok den en dag mot til seg og snakket til vannbæreren da de var ved vannhullet.

”Jeg er så lei meg, og jeg vil så gjerne si unnskyld!”

”Hvorfor det?”, spurte vannbæreren, ”hva er du lei deg for?”

”Jo, i tre år har jeg bare klart å levere halvparten av det vannet du fyller meg med. Du skjønner, jeg har en sprekk i meg, og der drypper vannet ut. På grunn av min feil får du mindre igjen for dine anstrengelser.”

Vannbæreren smilte og sa til krukken: ”Når vi går tilbake til herrens hus, vil jeg be deg om å legge merke til alle de nydelige blomstene langs stien.” 

Det gjorde krukken, og den gledet seg over alle de vakre blomstene som vokste ved kanten av stien. Men da de var kommet frem var den fremdeles lei seg for at den hadde lekket ut omtrent halvparten av vannet, og igjen ba den om unnskyldning. 

Da sa vannbæreren til krukken: ”La du merke til at blomstene bare vokste på den ene siden av stien? Det er fordi jeg alltid har visst at du har denne sprekken, og jeg har gjort nytte av den. Jeg har plantet blomsterfrø langs stien på din side, og hver dag på veien hjem har du vannet dem. I tre år har jeg kunnet plukke vakre blomster og pynte min herres bord med dem. Hvis du ikke hadde vært akkurat som du er, hadde han ikke kunnet glede seg over de vakre blomstene i huset.”

Jeg er flink til å påpeke alt som er galt med meg. Alt jeg er misfornøyd med, eller gjerne skulle ha endret. På noen områder kan jeg bli flinkere til å ta meg sammen og gjøre endringene som kreves, mens på andre områder kan jeg bli flinkere til å akseptere meg selv som jeg er.

Det er ”noe galt” med oss alle. Vi har alle en eller annen ”sprekk” et sted. Men ikke vær lei deg for det. Uten dette uperfekte ville du ikke vært den du er. Og kanskje de rundt deg setter pris på akkurat det du er misfornøyd med?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *