07.04.2015

Den misfornøyde steinhuggeren

satans-anvil

Det var en gang en steinhugger som var så misfornøyd med yrket og arbeidet sitt og hvem han var, at han tenkte ikke på stort annet. En dag han var i landsbyen passerte han eiendommen til den velstående kjøpmannen – som lå der i all sin prakt bak høye gitter. Innenfor badet de i bassenget, spiste god mat, drakk vin og hadde det godt. Å, om jeg bare kunne vært kjøpmannen, tenkte steinhuggeren.

Men det hadde seg slik den dagen, at alt det steinhuggeren ønsket skulle gå i oppfyllelse – og vips, med ett var han kjøpmannen! Hadde han det bra, eller…?

Men dagen etter kom en høyt rangert embetsmann på besøk, og kjøpmannen måtte bukke og skrape for ham. Embetsmannen ble båret i bærestol av seks sterke slaver og så helt «suveren» ut. Å, om jeg bare kunne vært embetsmann, tenkte steinhuggeren. Og også nå gikk ønsket hans i oppfyllelse. Han ble den embetsmannen og fikk all ærbødighet!

Men som embetsmann måtte han videre til den neste landsbyen en dagsmarsj borte. Underveis stekte solen slik at slavene ikke orket bære ham lenger og alle var helt utmattet. Å, jeg er så tørst, om jeg bare kunne være Solen, så var jeg den mektigste, tenkte steinhuggeren. Og vips, igjen gikk ønsket i oppfyllelse – og han ble solen. Nå hadde han all makt – og stekte der det passet ham. Men så kom det uværsskyer og stengte for hans stråler. Hva er dette, sa han. Skyene holder meg borte. De er mektigere. Å, om jeg bare kunne vært en uværssky. Og vips, det ble han selvfølgelig. Nå var han mektig fornøyd og tittet ned på jorden. Men da kom vinden og feide ham av gårde. Hva i all verden, tenkte han. Vinden er jo mye mektigere enn meg – Å, om jeg bare kunne vært vinden…

Igjen ble det et skifte og han ble vinden. Han blåste av gårde, feiet med seg det han lystet, og var uovervinnelig. Inntil han kom til fjellet. Det sto der urokkelig, samme hvor mye han blåste. Fjellet er det mektigste, jeg vil være fjellet, sa han. Og det ble han. Og der sto han og følte seg som det aller mektigste på jord. Nå kunne ingen rokke ham. Inntil han en dag fikk se en steinhugger komme mot seg med arbeidsredskapene sine… 

Og moralen er kanskje den at man skal være lykkelig med den man er og det man har?

  1. 1

    Tove Steinbo

    07.04.2015

    Fin og nyttig historie å legge seg på hjertet!
    Beste hilsener fra Tove

  2. 2

    Karina

    07.04.2015

    Klok fortelling! Den skal jeg lese for elevene. <3

  3. 3

    Catherine Lemaréchal

    07.04.2015

    Takk for flott historie Vibeke, og supert at du samler gamle historier til glede for oss alle ;o)

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *